Før i tiden var norsk film preget av småpussige folk som kommuniserte med få ord og enda færre fakter i fortellinger det ikke var helt lett å si hva handlet om. Et ambisiøst nasjonalt spor vi ved inngangen til 00-tallet forlot for å lage mer kommersiell film av litt under middels kvalitet. Foruten Bent Hamer. Han har holdt fast ved prosjektet. Og leverer med Hjem til jul det som burde vært en typisk norsk film, men i stedet er siste skudd på Bents personlige stamme.
Vi møter en serie halvskakke figurer som lusker rundt på juleaften. Alle har sine problemer med tilhørende agenda, og det er det hverdagslige – men ikke nødvendigvis lille – som dominerer. Ikke overraskende konsentrert rundt ulike avskygninger av samlivsproblemer og familieforhold. De forskjellige fortellingene griper fra tid til annen inn i hverandre, men mest er det snakk om en parallell sameksistens, knyttet sammen tematisk og geografisk; ytterligere forent ved en felles form for åpenhet i forhold til hvor mye de forteller oss – og hvordan de gjør det.
Her er Hamer på hjemmebane; han har en øvet hånd når det gjelder å skisse opp åndslivet til godt voksne menneskers uten å tegne flere streker enn nødvendig. Og som i filmografien forøvrig opplever jeg håndteringen av det tilforlatelige som det sterkeste i filmen. Jo mindre komplisert, desto bedre: Hamer har skarpt blikk og et stort hjerte.
Men av og til lurer jeg på om hjernen står helt i stil. For når det sies ting skisser av og til pensles ut, er det veldig mange kvaliteter som forvitrer faretruende fort. I hans forrige film, O’Horten, var traileren påfallende mye bedre enn selve filmen; ren og symbolfri. Mens den fulle versjonen ble belemret med metaforer av typen “månestein på vei gjennom rommet” som trekker det hele ned til et helt annet nivå.
Slik er det også i Hjem til jul: Ta ekteparet som sliter med å finne frem til den dype, ektefølte nærheten i samlivet. Såheim og Mosli er dyktige nok til å spille ut dette uten ekstra staffasje. Men i tillegg til det mellommenneskelige, kastes det inn en gammal julestjerne som bare Såheim klarer å tenne, i år som i fjor. Men som slukker straks han går ut døra. Et bilde som bulldoserer inn en åpen dør og river med seg den spinkle men tydelige overbygningen i samme slengen.
Heldigvis er ikke denne stilen gjennomført med særlig konsekvens. Lange passasjer er strålende, der folk bare gjør ting, helt uten følgetekst. Fortellingen om uteliggeren på vei hjem til sine gamle foreldre er veldig fin veldig lenge: Alt vi trenger å vite står skrevet i ansiktet og dagligtalen; presisering trenger vi ikke. Men så er det som om noe svikter hos Hamer, og plutselig kommer det ut av det blå en lang harang om hvordan mannen var bygdas største fotballspiller, at han brant en viktig straffe og at det derfra gikk rett til helvete.
En forklaringsmodell vi kjenner fra Ace Ventura – pet detective. Og jeg er faktisk ikke helt sikker på om Hamer seriøst synes dette er et talende bilde eller om han begår en klassisk pastisj for å minne oss om at det er fiksjonsfilm han holder på med. Jeg håper inderlig at på sistnevnte og at nysnøen er ett pek til Snowflake – selv om dette er lite trolig, og neppe noen god idé i alle fall. Hjem til jul er nemlig en ganske sart film og helt avhengig av at publikum er emosjonelt til stede i atmosfæren som skapes. Og avbrudd, om det er av den ene eller andre grunnen, oppleves som svært kontraproduktivt.
Slik står Hjem til jul tilbake som en fin film. Der Hamer igjen, noe paradoksalt, ser ut til å imponere mest når han forsøker minst.
