En historie om en filmskaper som nesten ble glemt av historien, fortalt av en filmskaper som gjør hva han kan for selv ikke å bli glemt.

Dette tiåret vil det til enhver tid være nøyaktig femti år siden tilsvarende minutt på sekstitallet. Herre, gi oss styrke!

I boka Retromania sukker forfatter Simon Reynolds over hvordan musikkproduksjon og ditto mottagelse er redusert til en arkeologisk øvelse; i stedet for å skape, lytte og se nye ting, fortaper vi oss alle i overdreven arkivvirksomhet. Hver jævla dag er det ti, femten eller tjuefem år siden etter ett-eller-annet, og markeres skal det. Hey, det er jo akkurat tjue år siden Nirvana spilte på Kalvøya! Hva med å bygge et telt, prosjektere filmen på en duk og late som det hele skjer på ny? (Reading-festivalen gjorde akkurat dette i fjor). What!? Er det nøyaktig 33,5 år siden Stones’ Some Girls, sier du? Så gi den ut på ny da vel, og ta for guds skyld med alle demoer og forlatte låtskisser som ble vraket underveis! 

Takknemlighetsgjeld

Og sannelig, der nådde den samme trenden filmen også. Mye fint kan sies om The Artist og Hugo (de vant fem oscarstatuetter hver), men mest påtagende er likevel deres kjærlighet – og gjeld! – til filmhistorien som sådan. Dette er ikke så mye filmskaping som filmbevaring; regissøren ikke så mye skapende subjekt som kurator og museumsvokter.

Som plateselskapene før dem, synes produksjonshusene tilfredse og makelige med å resirkulere historien. Og kan du klandre dem? Det eneste de må gjøre er å snu på den gamle oppskriften: new shit, same wrapping. I en prøvet økonomisk tid, har bransjen oppdaget den enkleste måten å rulle videre på: å bite seg selv i halen.

Ålreit, over til denne Hugo Cabret (på norsk har de av en aller annen grunn valgt å ta med etternavnet i tittelen). Året er 1931 og den tolv år gamle og foreldreløse Hugo (Asa Butterfield) bor i klokketårnet på Montparnasse togstasjon i Paris. Oppe i tårnet sitt har han en “automatmann”, en opptrekkbar figur som er guttens eneste minne om faren. Figuren mangler imidlertid noen deler, så for å reparere den må Oliver Twist, unnskyld Hugo, stjele tannhjul og andre små mekanistiske innretninger av en gretten, gammel gubbe (Ben Kingsley) som driver en liten leketøysforretning. Smått om sen viser det seg at den gamle gubben er selveste filmpioneren Georges Méliès, ikke at noen bryr seg om det lenger. Han har vært nødt til å selge alt han eier og alle filmrullene han holdt så kjær, er støpt om til stiletthæler.

Taktskifte

Her foretar filmen et taktskifte og melder flytting fra barnefilm til sjangeren film-om-filmens-barndom, eller filmfilm, om du vil. Det er også her det begynner å gå galt. Regissør Scorsese mobiliserer all den ømhet og hengivenhet han makter; det er angivelig ikke måte på hvor uheldig denne Méliès er. Han var slik en fremgangsrik filmskaper, så kom krigen og siden har ingen hatt tid til filmene hans lenger. Litt av skjebne, hva? Resten av filmen hviler da også på nettopp dette premisset: den stakkars Méliès og hans forsyn.

Som noe annet enn sentimental og uttjent filmformynder (les: Scorsese), er det imidlertid mer fristende å riste litt vett i all selvmedlidenheten: Hey, din gamle gubbefaen! En hel jævla generasjon er skutt i fillebiter i skyttergraver over hele Europa. Det er derfor de ikke ser på disse elendige filmene dine lenger. Opp med haka, det er virkelig ikke deg det er synd på her (og dessuten: hvem gidder å se på tjue år gamle filmer; særlig på den tiden kvantesprangene kom annethvert år?).

Og det samme gjelder deg, Scorsese: Det er vanskelig å synes direkte synd på deg, selv om de beste filmene dine aldri vant noen Oscar. Denne vendingen gjør det for øvrig fristende – for ikke å si umulig – å se filmen som noe annet enn en analogi over regissørens egen filmografi (Scorsese gjør da også en cameo som fotograf i filmen). I et slikt lys blir også forbindelseslinjene mellom jevngamle Woody Allen og Martin Scorsese stadig klarere. Allens siste filmøvelse (Midnight In Paris) oppsøkte da også det samme magisk-mytiske Paris.

Overkokt

Til forskjell fra Midnight In Paris, som kjentes forbløffende frisk (kanskje mest takket være Owen Wilson), har Hugo ligget i marinade litt for lenge og oppleves noe overkokt. Velgjort og med utsøkt smak, joda, men også tung og overlesset. Denne faux-vintage eller liksom-gamle steam punk-estetikken – tenk Sherlock Holmes-filmene til Guy Ritchie eller filmene til den franske regissøren Jean-Pierre Jeunet (De fortapte barns by, Micmacs) – begynner vel også å bli noe utgått nå, hva? Har kanskje ikke folk begynt å gå lei av Hipstamatic også?

Nei, gudskjelov for Sacha Baron Cohen. I rollen som litt keitete stasjonsvakt, tilsynelatende en kjiping, men egentlig med et hjerte av gull, vinner han alle scenene han bidrar i. Mon tro om ikke Sacha er den nye Peter Sellers?

Tid for oppsummering: En historie om en filmskaper som nesten ble glemt av historien, fortalt av en filmskaper som gjør hva han kan for selv ikke å bli glemt.

Håvard Nyhus

Premiere 16. mars