Eselet i filmen Au hasard Balthazar er visstnok Tilda Swintons forbilde. Fordi det utstråler en slags “ikke-bli-sett-på-het.” Denne kvaliteten besitter Swinton også, og gjør henne til en makeløs og usedvanlig spennende skuespiller som konstant forvandler seg foran oss, ikke for oss.
I I Am Love (som Swinton har utviklet med regissøren, og med-produsert) portretterer hun matriarken Emma Recchi, et russisk implantat i en italiensk familie med eget motehus. Emma er blitt en ulastelig kledd milaneser, cool, calm and collected.
Melodramaet åpner med tittelsekvens (åh, la oss med dette håpe den forseggjorte tittelsekvensen vender tilbake!) over bybilder av Milano pakket inn i skitten snø. Det ene øyeblikket er man i Hitchcock-land, det neste hos Visconti eller Sirk: her er det trappesatser, familieselskap og maktkamp mellom patriarkene. Spenningen tar form når en mystisk skikkelse krysser Recchifamiliens mørklagte portrom med en liten pakke i hånden. Antonio. Med en kake til eldstesønnen i huset. Mamma Emma introduseres, beundrer bakverket, og slik blir det til at kokken Antonio pø om pø vekker Emma og hennes sanser til live.
Via kongereker til russiske supper til forlystelser i gresset forvandler Emma seg til å bli kjærligheten selv.
Og så inntreffer tragedien, som den jo må.
