Jim Carrey, på rygg i en båt på asurblått hav, skjult under Ewans entusiastiske kropp. Vi som publikum avspises med bildet av båtsiden og en ivrig gyngende rygg, men det er ingen tvil om hva som skjer, effektivt understrekt av en blid, solbrun brite som straks etter spytter på sjøen, mens Jim kokett klager “Oh, you don’t love me”.
Ja, det er bare å heise regnbueflagget til topps og feire at det omsider puttes halveksplisitt homosex inn i en kommersiell film. På høy tid, men såpass radikalt at jeg tror hele filmen burde fått handle om forholdet. Særlig fordi regissørparet Requa og Ficarra er så inderlig bevisst på tabu-tuklingen de bedriver, at hvert kyss og intime øyeblikk betones med en dvelende følsomhet som går helt på tvers av filmen som sådan. For hadde det vært heterofil kjærlighet i bunn, ville ikke dette vært en film om kjærlighet. Til det er den sanne historien om storsvindleren, livsløgneren og fluktkongen Steven Russell altfor rabiat og spektakulær i seg selv. Men når først gutta har gått med på klinings, ja da var det vel for fristende å gjøre et poeng ut av det.
Dermed ender dette med et møte mellom smart, lettbent slapstick og en rødøyd og inderlig karakterskuespiller fra Høylandet. En kobling som rett og slett ikke fungerer; historien kortslutter hvorpå alle komiske elementer nektes energi, slukner og dør
