Etter at Warners markedsføringsavdeling har brukt vel et år på å forhåndsmørne publikum, går teppet endelig opp for Nolans etterlengtede mindfucker. Og med nydelig fortellerteknisk presisjon og en surfing mellom parallelldimensjoner vi nærmest ikke har sett siden den forjettede modernismen, hamrer saligheten løs på vårt numne persepsjonsapparat.
En hardcore oppvisning i filmisk ingeniørkunst – jess! Men bare delvis makter den å dekke over den akk så bitre sannheten: Dette er ikke den nye Matrix eller Blade Runner. Ingen melankolske nyanser eller rablende gåtefullhet som setter seg i sjelen. Tenk heller James Bond med lette kubrickske komplikasjoner, anført av Leos plagede pannerynker, og du nærmer deg.
Blant mye gøy med fysiske lover, får psykologien nemlig en heller grunn behandling, og det er jo en nærmest utilgivelig ironi, når det meste av filmen skal forestille å foregå inne i karakterenes hjerneprojeksjoner. Mer enn én gang rekker man å irritere seg over den naive fremstillingen av vårt underbevisste, og i tillegg tvinges vi til å godta en kjærlighetstragedie av greske dimensjoner som berettigelse for hele showet: Tanketyven Cobb (Leo), som bryter seg inn i hodet på folk, sliter med minnet om sin døde kone. Hun har en lei tendens til å plage han “på jobb”, og vi plages tilsvarende med visualiseringen av heltens selvbebreidelser og replikken “du lovet vi skulle bli gamle sammen.” Slik blir grunnpremisset i filmen overfortalt, kanskje i frykt for å miste publikum i drømmelabyrinten, men på en måte som både føles uoriginal og likegyldig. Og jeg føler meg skuffende lite føkka i skallen.
Men pretensiøs action er kun skuffende all den tid man venter seg noe mer. Dette er nå likevel den heftigste fysikktimen jeg har hatt på en stund.
