Vold avler vold avler vold avler vold. Nazivold avlet fransk vold avlet amerikansk vold avlet fransk jødevold, avlet amerikansk jødevold avlet mer tysk vold, mer amerikansk, mer fransk, mer engelsk, europeisk osv, vold. Like bra og like dårlig. Quentin Tarantino tar utgangspunkt i like bra. Vold er bra. Tarantino er bra og vold på film av Tarantino er bra. Det blir det dårlig film av.
Inglourious Basterds handler om en militant gjeng amerikanske jøder som bestemmer seg for å lage vei i 2. Verdenskrigsvellinga godt hjulpet av andre jøder, overløpere og de allierte et eller annet sted langt bak sceneteppet. Så reiser de til Frankrike, så reiser vi til Frankrike, bare for å se at nazistene var noen grusomme idioter og at hevnerne – The Bastards – til forveksling ligner.
Tarantino kunne ha sagt noe om dét. Kunne ha valgt et pikant perspektiv for å nyansere det absolutt onde mot det absolutt gode. Men han vil ikke dét. Orker ikke. Isteden vil han ta en totalt uforpliktende jenka med fristende nazieffekter og annet krigsmateriell. Med Hitler, Goebbels, le Resistance og heltene fra Amerika. Gammel voldsestetikk i nye omgivelser, nesten uten plot, nesten uten innhold med en ansvarsfraskrivende kapittelinndeling istedenfor stram dramaturgi. Kort sagt: innholdsløst, meningløst og inn i hampen selvtilfreds.
En kan tilgi bestemødre å pakke julegaver i papiret fra i fjor, men kule onkel Amerika burde vite bedre.
