Det var bare et tidspørsmål før Morgan Freeman endelig kunne portrettere Nelson Mandela. Når han først gjør det, er det med mindre menneskelig drama enn en kanskje kunne forvente. Men det kan vi leve lenge med.
For Invictus handler om hvordan Mandela brukte idrett, nærmere bestemt rugby, som politikk. Tortur og vold er tilbakelagt, vi ser fremover og filmen har befriende nok ingen onde karakterer. Ingen fiender, annet enn holdningene som murrer og som skal dempes med samling gjennom et stort sportsarrangement. Derfor tilbringer Mandela mye tid på rugbyarenaene i Sør-Afrika, der vertskapet kjemper for VM-tittelen med verdensomspennende interesse.
Her er også filmens akilleshæl. For av alt som er vanskelig å filmatisere, ser idrett ut til å være det aller umuligste. Fra-null-til-gull er mer enn en standardisert sportsfilmformel.
I virkeligheten står mange idrettslag og -utøvere for fantastiske prestasjoner, men de blir unike fordi man aldri riktig vet når/hvor de vil finne sted. På film er sensasjonen rett rundt hjørnet, og de avgjørende øyeblikkene skal på død og liv fremstilles langtekkelig i sakte film, med nærbilder av spente ansiktsuttrykk. Spontaniteten forsvinner, iscenesettelsen tar over – om enn så virkelig det var.
