I Kill Bill kategoriseres superhelter i to grupper: A) De som er født supre og ikler seg sivil (Supermann/Clark Kent), og B) Vanlige mennesker som maskerer seg (Bruce Wayne/Batman). Og Bill mener kanskje at Tony Stark sorterer under sistnevnte, men jeg er ikke enig. For det første er det ingen hemmelighet at han er Iron Man, snarere tvert om. For det andre er Stark nesten mer superhelt uten stålhatten på. Så mens Iron Man berger verden med high-tech og mannsmot, er Irony Mans misjon å redde filmen. Tungt bevæpnet med en flamboyant personlighet, genuin komisk timing og et helt uforlignelig arsenal av one-liners.
Som i eneren fra 2008 gjør begge to en eminent jobb, men mens den første mest tilhørte krigeren, er dette entertainerens store øyeblikk. Og det er helt kult, for den ravende megalomane sivilisten er både drøyere og gøyere enn slåsskjempen. Der Iron Man 2 kloklig erstatter henførende introduksjon til jernmannens univers og teknisk monumentalitet med en husvarm show-man som har stålkontroll på seg selv og omgivelsene.
Star-quality
For det er jo bare fascinerende og se hvor bra Robert takler blockbusterformatet, der han helt uanstrengt bærer filmen på sine elegant dresskledde skuldre. Og gjentar det faktum han nylig poengterte i Sherlock Holmes: Glatt CGI, skrik og skrål, tradisjonell sexisme og alt annet som konstituerer det Hollywoodske smaker utvilsomt best når det serveres ispedd en solid dose genuin sjarm og belevent vidd. Her har han i tillegg med seg en lang liste skuespillere av klasse A som alle gis nok plass til å briljere med sine egne signaturfinter, slik at filmen får den fylde og finesse som bare ekte star-quality kan gi den.
I en historie som er enkel nok: Robert Stark har, som han selv sier det, “privatisert verdensfreden” og en allerede langt fremskreden stormannsgalskap eskalerer helt ut av proporsjoner. Dette skyldes også at vår venn er smått døende av blodforgiftning forårsaket av kraftverket han har skrudd inn i bringen hans. Og gryende livstretthet kombinert med minimal ydmykhet hos mannen som er verdens mektigste våpen, vel, det er en trussel for noen og enhver. Ikke minst når en annen resirkulert 80-tallshelt entrer manesjen.
Actionfilm som er best uten action
Slikt blir det rabalder av, og det er på dette feltet feiler filmen mest: Den første store actionsekvensen er uten tvil den beste og mest intense. Derfra slentrer filmen av gårde og bygger seg opp til final show-down, som på ingen måte svarer til forventningene. Er du ikke blant de tretten millionene som har sett traileren på youtube, får du lukke de små baby-ørene dine nå, men til alle dere andre: Det er en grunn til at den siste delen av filmen er avspist med to sekunder, mens en racer-bil slashende Mickey med High Voltage i tentaklene er det som velges ut til å dra folk inn i salen.
Men det er jo ikke så lett å slå bena unna folk med fancy slåssing lenger, selv ikke med strømførende snubletråder, og det som er filmens eneste svakhet blir også den store styrken: Fordi pliktløpene og sjarmøretappene mellom konfrontasjonene er smakt til med så mye kjærlig flid og ekte omtanke at den vante opplevelsen av antiklimaks egentlig uteblir helt når mer eller mindre vilkårlige ting tar til å eksplodere.
Tatt i betraktning at Jon Favreau ble pålagt å lage en oppfølger i hui og hast, er det vanskelig å si hvordan han kunne løst oppgaven så veldig mye bedre, omstendighetene sett under ett. Nøyaktig to år har gått siden nummer en, og det er avsindig mange stunts og replikker som skal rendres ut og spikres sammen på kort tid. Særlig med tanke på at regissøren selv har rukket å spille inn et par-tre filmer som skuespiller i løpet av den samme tiden.
Vi snakker altså om et overskuddsmenneske av de sjeldne, og det synes på filmen hans: Iron Man 2 er notorisk underholdende, vakker å se på og veldig ofte direkte morsom. Rett og slett en helt topp filmopplevelse.
