Og så fant Hollywood ut at en fullstendig syretrippa Meryl Streep selger som bare det – så bare peis på Meryl, peis på! Finn fram trampolina og hopp, hopp, hopp. Nå må vel alle endelig like filmer som handler om kjærlighet blant de over 60?
Streep spreller rundt med kinaputter i rektum, men hun har faktisk vært skilt i ti år, så vi må ikke glemme at det er synd på henne. Hun griner ut om sin uendelige ensomhet til venninnene, de tre ungene, svigersønnen, arbeidskollegene og de skilte mennene som myldrer rundt henne – enten det er på graduation-markeringer, i hotellsuiter i New York eller på de generelle helgefestene på sjøsiden. Og når det siste klissete englebarnet hennes flytter ut, blir hun så deppa at hun må bygge ut kjøkkenet med ytterligere hundre kvadratmeter.
Hopp, Meryl. Hopp! Innimellom er Streep sminket med litt røde øyne og litt blek hud, slik at vi igjen skal minnes på at kjerringa har det skikkelig vanskelig. Men her fins virkelig ikke mulighet for et snev av sympati. Ikke engang når hun er naken med Alec Baldwin. Og av en eller annen grunn har Nancy Meyers fått det for seg at latter er humor i seg selv. Derfor ler alle karakterene hele tida. Bortsett fra når de griner da.
Film For Folk Som Ikke Liker Film er en egen sjanger, men hvor sterkt må hatet til film være for å kunne klukke til dette?
Dette må være en av de mest ureflekterte anmeldelsene jeg har lest i hele mitt vakre liv. Jeg vil gå så langt og si at anmeldere som dette er en skam på menneskehetens intellekt og vurderningssans. Dette behøver ikke å stemme, men som en utenforstående føler jeg det slik.
Ja, du har lov til å si hva du mener, men denne anmeldelsen oser av hint om at anmelderen er laaangt i fra gammel nok til å kunne uttale seg seriøst om en film ment for filmelskere som klarer å sette seg inn i mangfoldige situasjoner, og leve seg inn i dem. En liten sak i den globale sammenheng kanskje, men det er en sorg for mitt hjerte å vite at anmeldere som dette er i stand til å skrive. Dette ser ut som en frustrert og sint tiåring sitt bidrag til en skoleoppgave om å analysere film.
Det er mitt syn, men så lenge anmelderen er fornøyd med sitt arbeid, så er det egentlig ikke noe galt i noe av det han skriver. Allikevel ønsker jeg at alle jobber mot å bli bedre i det yrket de praktiserer, og ønsker derfor at anmelder tar kritikken til seg, og ønsker genuint å forbedre seg i den yrkesveien han har valgt. Dette gjelder for så vidt alle folk som ønsker konstant å lykkes bedre i sitt arbeid. Lykke til, men dette her var på kanten til søppel i mine øyne. En anmelder bør i mine øyne ha eksepsjonell evne til å sette seg inn i andres følelser og situasjoner, slik at han/hun kan forstå hva filmene uttrykker. På den måten har vi ikke anmeldere som slakter filmer fordi de er feil person i feil kinosal.