Bæng! Hæ hæ! En svartmusket fyr har skutt hull i hue på en uskyldig dame. Fyren ler. Det gjør vi også. Nesten. Hvorfor?

La oss opprette et nytt ord: skurkologi. Et flåsete ord på et interessant fenomen. Et ord for å forklare hvordan og hvorfor vi nesten ufrivillig heier på skurken hvis han eller hun A: mangler konkurranse fra en bedre helt, B: viser antydning til sympatiske trekk, C: er ærlig og trofast mot egne, stygge idealer, og D: er kjekk. Om en eller flere av forutsetningene til stede, skal det ikke mere til – da står vi last og brast med han som er like slem som dagen er lang. Som kona til konemishandleren.

Jacques Mesrine, den siste av de store kjendiskjeltringene, starter balubaen som arbeidsledig soldat i fransk Algerie. Han har talent viser det seg, og den riktige dragningen mot svarte penger, horeri og høyt spill. Dermed går det utfor bakken og slag i slag – fra brekk til bankran, fra Afrika til Amerika. Mer får vi ikke vite i film nummer én.

Jaques Mesrine var et sjeldent råskinn. Likevel brukes ikke Instinkt for mord til å gruble over årsaken til moralske skavanker. Råten fra militæret hadde utvilsomt satt seg i kroppen, men nevnes knapt. På samme måten ser vi langt etter forklaringer på hverdagens større og mindre valg: kona hans kommer og går, barn fødes og forlates og venner velges inn og velges ut. 

Alt i alt ligner Mesrine en hardere utgave av Godards Jean Belmodo: retningsløs, ørkesløs, men drevet av fascinasjonen over å være innestengt i egen voldsspiral.

Det er her skurkologien kommer inn i bildet: Helt eller skurk – det er slik vi liker ham. Er han bare notorisk nok, oppfinnsom og uten vilje eller lyst til å forbedre seg, er vi dømt til å fascineres. At det støter er ingen innvending – det er som med turn – jo villere prestasjonen er, jo bedre er det. Og likevel, fremstillingen av Mesrine er på langt nær tiltrekkende som Al Capone. Han fyller ikke mer enn akkurat forutsetningskvoten for å være nok skurk. Han er bare akkurat sympatisk, anti-idealistisk og kjekk nok til å veie opp for en relativt ordinær personlighet og en overraskende ufiks grusomhet. Og likevel. Jeg ynker meg like mye for Mesrines mishandling i fengselet som for hans tilfeldige ofre. Jeg håper det går bra med min skurk selv når hagla dundrer ukritisk – fra ham, mot andre. 

Derfor er Instinkt for Mord interessant: fordi den viser filmens evne til å glorifisere ondskap selv uten å gjøre det.