Aller først en avklaring: Hvor kommer denne elendige og alt for velbrukte ideen fra: strofe fra sang som har betydning i karakterens liv blir til filmtittel? Det gir denne filmen en helt ufortjent sentimentalsticky overskrift. Eneste unnskyldende omstendighet jeg kan komme på er at filmen er fransk, og franskmenn er som kjent ikke like redde for å ta store ord i sin runde munn som den jevne, ironiserende norsktalende patosallergiker. Kulturrelativisme eller ikke, tittelen er misvisende.
Først og fremst fordi dette er sterke følelser uten så mye som antydning til klisj. En tragedie av greske dimensjoner pakket i gjennomsiktig, men undertrykkende cellofan. Visst, det handler om å elske, det handler om å gi (for å sitere en annen sang), slike ting, men følelsene spilles ut over et plot som for en gangs skyld er litt originalt. En historie som gjerne vil fortelles.
Kristin Scott Thomas er den tapte søsteren Juliette, som i en sky av sigarettrøyk trer inn i livet til den yngre søsteren Léa. Etter 15 år i buret. En slik dom får man ikke etter butikknasking eller snylting på skatten, så her er det snakk om storformatsgjerninger. Gjort i affekt? Psykose? Filmen haster ikke med å gi oss svarene, men siden Juliette er erklært død i hodene på familie, eksmann og venner, aner det oss at tilbakevendingen til livet skal bli en kjip oppoverbakke. Til og med den forsonende lillesøsteren mangler ord for å penetrere det harde skallet rundt en karakter som ellers virker både menneskelig og intelligent nok.
Minimalismen dette skildres med, er nok filmens styrke. Det skaper en emosjonell realisme som ofte hopper midt inn i handlingen – scener starter litt for sent, og slutter litt for tidlig. De vil ikke helt at vi skal få tak på Juliette, og det funker, for vi må betrakte henne i et utilfredstilt behov for å dømme, og konfronteres dermed med våre egne fordommer.
Det funker også fordi Scott Thomas porsjonerer ut en presis tilmålt blanding av sofistikert kulde, nevrotisk introverthet og intelligent varme. Expat-briten har et noe ujevnt rulleblad, og har egentlig ikke gjort noe bemerkelsesverdig siden Den engelske pasienten. Her får vi se at hun kan mer enn flytende fransk. Trøblete kvinnekarakterer som ikke er amoralske vamper er dessuten sjelden vare på film, og regidebuterende Claudel er i så måte helt oppe der hvor Claude Chabrol (i sammensvergelse med Isabelle Huppert) og Francois Ozon har bruset med fjæra.
Jo, dette er moden kino. Klar for Gimle. Men det er også en forsoningsreise som gjør vondt der det er godt. For alle. Samme store bibelske temaer som ble luftet i De Usynlige, med atskillig mindre orgelmusikk og patosfyllt drama.
En hake som kanskje ikke er til å unngå, er at noen av avsløringene er litt skuffende, når de endelig kommer. Men de får noe av filmens mystikk til å virke påtrengende og konstruert. Og truer til dels med å sparke bena vekk under det man hittil har opplevd som grunntematikken – hvordan tilgi uten å forstå. Faktisk antyder det en moralarroganse, som ellers i filmen er totalt fraværende, og det er nesten like mystisk, som at en fransk middelklassekvinne skulle fortjene 15 år i fengsel.
