“Remember, ya always gotta put one in the brain!”

Av alle solide kjerringråd ytret på film, er dette det mest fundamentalt essensielle. Læresetningen, slik den står overfor, er hentet fra Coens mesterlige Miller’s Crossing. En påminner om det selvsagte: Ikke slurv med drepinga! En hver god avliving, uansett preferanser vedrørende metodikk eller personlig smak, skal avsluttes med en kule i skallen. Lær av Neil i Heat når han knerter Waingro: En i torso for å få utysket ned, så har du tid til å sikte inn en mellom øya for å slå av lyset en gang for alle. Og her finnes det ingen unnskyldninger for slurv, absolutt ingen grunn til å la være.

Bortsett fra én. Og den heter slapp scriptwriting. Hvordan få helten til å unnslippe en umulig knipe? Skurkene dreper ham ikke ordentlig. Tenk McGyver. La oss binde Gyvern til en bryggepåle og la tidevannet ta ham. Irriterende men greit i et TV-show uten budsjett og tusen episoder og deadlinespøkelse alltid tilstedeværende.

I påkostede helaftensfilmer, derimot, er det til å bli fysisk syk av. Og det er bare leit og trist at en film som Jenta som lekte med ilden går i en slik felle. Og mange andre av samme sorten, dessverre. For der eneren var mørk og seig, er det her karikert og banalt. For mye hastverk med å melke penger før interessen kjølner? Det ser slik ut.

Her har vi antagonister som får Bond-skurker fra 60-tallet til å fremstå som mangefasetterte Tsjekhov-karakterer. En intrige med skyhøy Hardy-gutt faktor der den ene tilfeldigheten fører den andre med seg. Men verst av alt er det som skjer med folkehemmets egen dødsengel, vår alles gotiske Pippi Langstrømpe.

Noomi har fått navnet sitt først i åpnings-teksten og det er greit nok; hun er den store crowd-pleaseren her. Men det er noe med Lisbeth Salander som gjør at hun passer best som den som lusker bak rekkene og gjør skyggene utrygge. Midt i rampelyset, som tydelig hovedrolle fremfor uregjerlig X-faktor, forsvinner mystikken. Og, paradoksalt nok, også troverdigheten. Det som før var en sårbar ungjente med ti tonn rettferdig oppdemt hat i en spinkel kropp, muterer her til en slags tegneserie-vigilant. Mer Marvel Comics enn velferdsstat. Og da er det ikke lenger like barskt når hun løper rundt med en liten stun-gun. Som nyvervet superhelt med Joker-inspiret ansiktsmaling, kunne det like gjerne vært en snerten uzi eller et nyslipt samuraisverd.

Utover dette er filmen utrolig slick og proff og rent teknisk er det ikke noe å utsette. Men det er som å se et fotballag med god trener og bra spillere som bare har hatt en uke sammen på treningsfeltet før sesongen startet. Dermed er alle ute av posisjon, taktikken er helt i tåka – og nederlaget uunngåelig.

Og ærlig talt: For å gjenta det første poenget en gang til: Du har en strålende karriere i sovjetiske sikkerhetstjeneste bak deg. En topptrent mordmaskin der etterrettelighet antageligvis er det eneste du er mer drillet i enn mannedrap. Og da slår du deg ikke til ro før du putter ei kule i kraniet. Smak på denne tankerekken: “Hu ser jo dau ut. Jaja, min verste fiende ligger der. Ganske slapp. Skal jeg gidde å sjekke, mon tro? Ingen snut i nærheten, jeg har god tid. Kuler i magasinet. Men, neei. Tror ikke jeg gidder det, altså. Snart nyheter på TV og alt“.

Det finnes ingen forsvarlig logikk i slikt. Og dermed ble det ikke Lisbeth Salander som måtte bøte med livet. Men filmen hun spilte i.