Kanskje ventet han på penger fra NFI, kanskje ville han bare synge og spille gitar en stund – Pål “Detektor” Jackman har i alle fall ruget alvorlig lenge på filmideen om en forarget, expat finnmarking i en rusten holk, strandet ved kaia i Stavanger. Nå er filmen laget uten statlig produksjonsstøtte og har i stedet blant annet melket finanser i oljebyen, og er sånn sett forbilledlig i forhold til nytenking i norsk filmbransje.
På båten fyller Eivind (Sundquist) glassene til sine svirebrødre, når han ikke forbanner dem til helvete ut derfra. Bitter av etsende, tapt kjærlighet, men god på bunnen - det er vanskelig å se for seg noen annen som kunne fylle karakteren bedre enn Sundquist. Da er det et mindre problem at hans karisma av snillhet noen ganger skinner igjennom slik at all bannskapen og skytingen mot sola nesten blir parodisk. Nytalentet Valheim Hagen gjør nok en verdig prestasjon som Eivinds unge speilkarakter, Kris, og isolert er de fleste elementene sterke. Det er i komponeringen det snubler; klippesaksa er flere ganger dårlig timet og musikken ofte ute av synk med den dramatiske temperaturen i scenene.
Som i mye annet norsk drama kommer dessuten alt for mye av underteksten opp i dialogen. Å sette livet på spill for å bevise at det aldri er for sent å angre er et stunt som utvilsomt inngår som en av norsk films staeste og største kjærlighetserklæringer. Da blir replikker som “Æ har alltid ælska ho Beatrice” overflødige. Mulig han er litt rusten selv, Jackman. Det betyr bare at han må skynde seg å lage film igjen.
