Kritisk heltekvad, konform biopic eller en overraskende mellomting? The Iron Lady er ingen av delene, Meryl Streep til tross.

            Skutt i lett grynete billedkvalitet og en blågrå fargepalett, tidsriktig og tematisk korrekt, entrer vi Margareth Thatchers – frem til nå – ikke-eksisterende privatliv. En rigid og halvsenil kvinne sittende ved frokostbordet med spøkeslet av den avdøde ektemannen og et hardkokt egg. Ubekvem med eget forfall, ubekvem med mannens bortfall og sterkt ubekvem med den selvpåførte ensomheten som karrieren har gitt henne. Ifølge regissør, Phyllida Lloyd og manusforfatter, Abi Morgan.

Her er vi, og her blir vi værende – inne i leiligheten til den aldrende MT – mens livet gjenfortelles i kronologiske glimt: en ung kjøpmannsdatter fra Grantham, et gift parlamentsmedlem med to små barn, en fullvoksen partileder, en statsministerkandidat med visuelt og verbalt forbedringspotensial (praktfullt nasale a-er som Thatchers, kommer ikke uten stemmetrening).

Slik går skyttelen mellom fortid og nåtid. Raskt, effektivt og ureflektert: en autentisk videosnutt her, et epokegjørende evenement der, frem til målet er nådd og statsministerposten sikret. Men vising og peking – noen Falklandskrigsbilder, et bombeattentat og en liten dans med Mandela – bringer ingen ny innsikt i seg selv, like lite som bruken av punkmusikk gir filmens ikke-lineære dramaturgi ikonoklastisk brodd.

Dermed blir det naturlig å stille følgende spørsmål: Er det heldig, enn si ønskelig, å bruke et stykke flint som prisme? Eller sagt på en annen måte: Er det et godt utgangspunkt å forsøke å trekke frem ukjente, glemte og oversette nyanser når filmens grunnprinsipp hviler i trygg forvissning om at hovedpersonen er nøyaktig like hardkokt som antatt? I denne omgang, og på denne måten – definitivt nei. Når selv ikke Meryl Streeps oscarverdige personifisering formidler annet enn et imponerende vell sjatteringer av den paletten vi allerede kjenner, er det fristende å etterspørre en biografi som hadde sprunget ut fra et annet sted enn stridens kjerne: en gitt politisk hendelse, ett betydningsfullt vennskap, én familiær tildragelse. Slik hadde vi kanskje unngått Lloyd og Morgans plausible, men vage og holdningsløse tese: hard hud og en vilje av jern medfører et ensomt og trist liv. Om ikke først, så sist.

Helt til slutt skal Meryl Streep likevel feires for sin beste rolle på ti år. All heder og ære for å ha omgjort et forstenet ikon til et fullblods menneske.                                                          

Ragnhild Brochmann

Premieredato: 3. februar