Det er to ting som er gøy med 3-D kino:
#1: Tittelsekvensen er alltid en høgdare, der du sitter på første rad med bokstaver flaksende på alle kanter.
#2: Når du går lei, og i stedet snur deg og ser rad på rad av Oslo-borgere med skrullebrillene på snei, gapende i halvmørket.
Dette slår aldri feil – men inneholder bare tre minutter med underholdning. Utover dette må filmen stå for moroa. Noe 3D-filmer ofte motsetter seg på det sterkeste. Og dette er intet unntak.
Eric Brevig har vært spesialeffekt-maestro på lassevis av storfilmer de siste tretti årene, og får like godt hele regiansvaret når Jules Vernes klassiker får remake nummer ørten tusen. Og ja, Eric er en solid håndverker, men noen Ibsen vil han aldri bli.
En ærlig sak, selvsagt, men problemet er at det visuelle heller ikke er så fett, i all sin apatiske fantasiløshet. Man aner tegninga allerede i åpningen, der New Line resirkulerer LOTR-fonten sin atter en gang. Mer eventyr på tomgang. 3-D film er eldgammal teknologi. Og det å basere en film ene og alene på denne smådøve effekten er rent selvmord. Alternativet? Da Jurassic Park kom i 1993 var det virkelig en teknisk revolusjon. Men samtidig slo Spielberg og co til med en rekke briljante filmtekniske gags og triks som ikke hadde noe med avansert computerteknologi å gjøre: De legendariske ringene i vannglassene. T-Rex pupill som reagerer på lommelyktlys. Dugget fra Raptor-neseboret på vinduet. Små, kostnadseffektive påfunn som gjør det fantastiske til noe nært og levende.
I Journey to the Center of the Earth 3D er vi på skalaens andre ytterpunkt. Og om du er over tre år gammel, vil det eneste bildet du sitter igjen med, være tre middelmådige skuespillere som agerer foran en green-screen. Med et påtrengende gjør-bevegelser-som-passer-til-3D-krav hengende over seg.
I en film som virkelig er påfallende utrolig kjedelig å se på.
Premieredato 21. november
