Vel så mye som den nye store norske eventyrfilmen er dette eventyret om en forretningsidé kokt på norske sagn og naturromantikk, om distriktspolitikk og kommers, norsk merkevarebygging, luer, tv-serier, teater og en nordnorsk fornøyelsespark. Eksploatering eller visjonær næringsutvikling? Noe må jo folk leve av?
Et sneballkast unna fornøyelsesparken Blånisseland ligger Målselv Filmcamp, Nord-Norges Hollywood, og bygdas andre lange arm inn i underholdningsindustrien. Aha, tenker man og aner komplottet, men den gang ei, innspillingen av Julenatt i Blåfjell ble på grunn av uenigheter flytta til Voss. Der er det sikkert like fint, og store trillen spiller det egentlig ikke, for de fleste av utendørsscenene er supplert med dårlig skjulte dataanimasjoner. Panoramaene er få, for ikke å si fraværende.
Jeg vet dette er til barn, men hva med å bruke naturen? Kjøre på med nasjonalromantikken når man først er i gang? Og skape litt mer enn dekorinnpakka teater? Innendørs møter vi en slags fraggleversjon av Ringenes Herre, minus originaliteten og uforutsigbarheten, pluss en del glimmer og sølvgreier: Blånissene koker blåbær og blåsølv til en urkraft som skaper blåtimen – skiftet mellom natt og dag. En vakker grunnfabel, men alt som kokes oppå er tynn buljong: Prinsesse Fjellrose skal lære å bli modig, bonden nede på garden at kjærlighet er viktigere enn penger, nissene at rød lue kan være like bra som blå – og det skal sannelig vi også.
Ikke noe i veien med enkel moral når vi engang snakker eventyr, men tro om ikke folkekulturens grotesker her er alt for kantslipte og karakterløse til å danne klassikermateriale. Foreløpig ingen reell utfordrer til nostalgimastodonten Reisen til julestjernen, altså.
