De forsteina, uttrykksløse plastfigurene noen av oss kanskje lekte litt halvhjerta med på tidlige stadier (mulig det er et generasjonsskille her et sted), har endelig fått tv, badekar og et verdig liv. Og ikke minst, bevegelighet. Jiha..?
Her har vi fåtallet som har realiserert barndomsdrømmen om å spise så mye godteri de vil. Som kjent ren galskap. Men, ingen moro uten madness. Det bisarre prosjektet begynte som en tv-serie i Belgia og har allerede fått kultstempelet påtrykt, men som fenomen er det egentlig mer interessant enn artig. Aubier og Patar, gutta bak, støvsuger loppemarkeder for cowboy, indianer, gris, bonde og dess like, før de slår seg løs med stop motion og claymation. Med et heller uhøytidlig forhold til fysiske lover, dramaturgi og selvsensur. Plottet ligner mest av alt noe som har blitt til på samme måte som diktoppgaven på ungdomsskolen: skriv et stykke der du bruker alle disse ordene – indianer, murstein, pingvin, forsker, sverdfisk, rakett.
En film som funker for store og små, blir det sagt. Javel, komikken er hysterisk slapstick, rett på, og for det meste fri for subtile hentydninger. Voksenappellen ligger derfor like mye i nostalgien, mediteringen over et paneuropeisk minnefellesskap i plast, og evt muligheten til å bearbeide traumer fra fortvilt barndomslek med gjenstridige, immobile cowboyer og høns. Bondekona som for alltid var dømt til å tviholde på spannet, osv.
Noe repetitivt blir det, men i pixartidsalderen er jo lo-tech alltid mer originalt enn hi-tech. Og mer imponerende også.
