Det er ikke bra til å være norsk. Det er ikke bra til å være ungdomsfilm. Dette er bare rett frem, helt enkelt og uten omskrivinger, en virkelig bra film.
Det eneste som irriterer meg, er at når det plutselig gjøres, ser det så avsindig enkelt ut. Hvorfor ble landet vårt forsøplet med Olsenbanden Junior opp og i mente når dette var innen rekkevidde?! Men når vi først har fått noe fint, skal vi ikke klage over det som pleide å være stygt, og håpe at dette varsler bedre tider.
Keeper’n til Liverpool er historien om nerden fra ungdomsskolen som kjemper mot sportsfolket for å få fingrene i drømmedama. Den pitchen, pluss tittelen, var tett på å avlede en egenmelding visningsdagen. Men vel inne i salen snur stemningen umiddelbart: En intro der hovedrollen Jo blir drept fem-seks ganger er dritbra. Og åpningsteksten er behandlet så fint som jeg ikke har sett i noen norsk film jeg kan komme på. Signaturen til folk som kan lage film. Virkelig.
Det aller beste med Keeper’n til Liverpool er at den så innstendig formidler ungdomsskolen som den er. Ikke i form av hvordan en vanlig 14-årings hverdag fortoner seg fra utsiden. Men gjennom å vise de episke proporsjonene tilværelsens håp, og mest av alt redsler, oppleves seg for de som gjennomlever dem. Med andre ord: Jo bruker mesteparten av tiden til å tenke på hvor ekstremt galt ting kan gå – fortalt med en hardhendt undertone som kler filmen særdeles bra. Angsten for konsekvensen av dårlig oppførsel stopper ikke med tre dagers utestenging fra skolen – men ved prospektet av å bli voldtatt i et eller annet hardcore fengsel, fullt illustrert med Jo i dusjen sammen med masse svære, tatoverte, nakne karer.
Artig og ikke minst riktig. Kombiner dette med en sjeldent bra timing på hvor tøysete vs. alvorlige de voksne birollene skal være og masse bra barneskuespillere. Så står vi tilbake med en film som klarer å si noe alvorlig om denne selsomme perioden av livet uten å ty til pretensjonene. Men enda viktigere: Har overskudd til å dra på skikkelig gjennom hele filmen: Dette er et overskudd av outrerte og drøye situasjoner som skaper et intenst og effektiv tenåringsunivers som tar innover seg at tonen i South-Park er en mer relevant referanse en Hardy-guttene.
