En superheltfilmatisering av en tegneserie om en gutt som leser tegneserier og ønsker å bli tegneseriehelt – og ganske sikkert en filmhelt også. Komplisert? Absolutt ikke. Vi er så langt inne i faksjonstidsalderen at det eneste underlige med filmvarianten av Mark Millars serie, er at den ikke kom før. Og grunnen til det var simpelthen at budkrigen mellom Lionsgate, Universal og Paramount for å få lov til å distribuere herligheten trakk i langdrag.
Og så kan du skjele til pitchen innledningsvis og spørre deg selv om dette her kan være så bra at det er verdt å slåss om rettighetene. Og ja, det er det. Men om du skulle være i tvil, så foreligger argumentasjonen nå i sin helhet på kino i form av Kick-Ass. En viril og maksimalistisk film som scorer poengene på en helt grandios stil, en passelig dose referansebasert smartness, helhjerta action og ikke minst tonen fra Superbad og Judd Apatow pløyd rett inn i den trauste, politisk korrekte superhelt-kålåkeren.
Kick Ass er ganske enkelt en overdådig forestilling med veldig, veldig mye filmmoro for pengene. En rolig start med litt lefling med samtiden, en film som ser ut som resultatet av et nachspiel med sedvanlige, rablende what-if samtaler: “Hva ville skjedd om noen lekte superhelt i dag?” “Rett på Youtube“. Haha. “Han ville fått så jævla juling!” “Og så blitt lappet sammen på sykehuset, med innlagte proteser og skruer og alt slik at han faktisk så ut som Wolverine!” Haha! Dette er altså filmatisert, ispedd 1001 referanser og generell collegehumor. Og er gøyalt nok.
Men dette er altså bare en tredels film, og de resterende to er en fullstendig løpsk akselerasjon inn i hjertet av den sjangeren som harseleres med innledningsvis. Den distanserte stilen er der fortsatt, men tones ned til fordel for en helstøpt og hysterisk actionhistorie. Der, om ikke fakta og fiksjon, så i alle fall fiksjon og usannsynlig vill fiksjon, smelter sammen.
Resultatet er en fenomenalt underholdende film, der grunnideen – superhelt-spoof – ikke forhindrer at vi får kampsportkoreografi og actionsekvenser av betydelig kvalitet og slagkraft. Og ikke minst: Balansen mellom smart parodi, rent tullball og blodig lemlestelse er riktig fin.
Kick-ass er en R-rated symfoni orkestrert med automatvåpen, bazookas og gatling-guns. Tungvektere som Nicholas Cage og Mark Strong holder takta og lar ungdommen improvisere i forgrunnen, anført av en mordlysten elleve år gammel jente som blodtørstig førstefiolinist. Kick-ass er superheltfilmen vi ikke visste vi ventet på, et genuint nyskapende stykke arbeid og leverandør av non-stop underholdning. En klassiker.
