“Husk at vi ikke er SAS offiserer lengre. Nå er vi businessmen og bankmenn, og det er derfor de kaller oss The Feathermen. Vi er forsiktige. Du er også ex-SAS.”
Dårlig dialog som dette antyder en uerfaren manusforfatter som ikke vet annet enn å skrive klamme introduksjonsreplikker som forteller akkurat hvem karakterer er, og hva de vil. Dette er Matt Sherrings første langfilmmanus og å sitte gjennom hans makkverk er som å la en tattoveringslærling merke deg for livet, uten avslag i prisen.
Fet skrift advarer først om en “Verden er i kaos” før Statham leker leiemorder, med De Niro som makker og Owen som rival. Han finner en blodig unge i en bil og legger håndvåpenet på hylla, men da De Niro blir tatt til fange av en arabisk sjeik plukker han opp pistolen igjen. Han blir lurt til å kverke noen briter, mens en gjeng gamle karer snakker om det i et mørkt rom.
Når de ikke er pinlig overforklarende, består replikkene gjerne av gamle klisjeer som: “Bare fordi du er paranoid, betyr ikke det at de ikke er etter deg”. Filmen forsøker å lure oss til å tro at en fyr i motorsykkelhjelm er Statham, og vil at vi skal bli triste når han blir skutt. Dessverre er det så åpenlyst ikke ham, at det er flaut.
Ristende kamera prøver å piffe opp tamme slossescener. “Basert på sanne hendelser”-stempelet hjelper ikke, da forfatteren av boka det er basert på selv har innrømmet at alt bare er oppspinn. Filmen har fet lyd og det er litt morsomt å se en loff bli brukt som lyddemper, men det er alt positivt som er å si. At en straight-to-video-Steven-Segal-strabase som dette i det hele tatt blir satt opp på kino, er en fornærmelse mot et betalende kinopublikum.
