Jada, vi skal senke forventningene. Vi skal ikke ha forhåpninger om dybde og originalitet når vi ser slike filmer. Vi skal selvfølgelig bare akseptere at vi har sett det før og at hele filmen stinker, for da blir alt kjempemoro – helt av seg selv.
Vi skal akseptere at Katherine Heigl og Ashton Kutcher, i all sin mangel på sjarm, er som skapt for hverandre og derfor vil giftes etter én kveld sammen. Det har vi jo sett i andre romansefilmer, og det var ikke naturlig da heller. Vi skjønner at det er en latterlig aksept, men alt som gir filmen fremdrift er positivt og troverdighet er forbudt å be om.
“I got visual on the target. I know the drill”, sier Kutcher. Han er visst spion, for det er sånt man sier i spionfilmer. Han har til og med et kodenavn, og etter mye klønete romanse og mange biljakter med ubetydelig død her og der, utrykker Heigl at kodenavnet hans ikke er noe kult. Dermed har filmen vist at den ikke er selvhøytidelig. Den er liksom full av meta. En romantiskkomediespionmetafilm. Og den hadde ikke klart seg uten å gå fullstendig over the top i klimakset, for da kunne man fort tro at den ønsket å bli tatt på alvor. Alt som ikke er overtydelig er kjempevanskelig å forholde seg til.
Så la oss senke forventningene. Vi starter helt på bunn med forestillingen om at dette er tidenes aller dårligste film. Da finnes det et lite håp.
