Svette fingre på vei ned i atomkofferten. Meteorer på kollisjonskurs. Midt i siktet til et utall avarter intergalaktisk artilleri. Beleiret av alt utøyet universet har å by på. I klinsj med djevler og demoner. Og selvsagt i krig med hverandre om det skortet på eksterne fiender. Utrolig nok uten fatale følger. Helt til nå: Det har skjedd: Verdens undergang er her. Den totale apokalypsen. Et fullblods, flammende ragnarok.
Akk ja, i hin gode, gamle dager var jordens utslettelse noe vi kunne skyte, sprenge eller bokse oss ut av. Nå går air-conditionerne for fullt i Hollywood og kjøler ned hodene i globalt oppvarmede tider. The Governator har gjort Cali til miljøpionér. Og filmbransjen følger opp sjefen ved å mane til ydmykhet. Gammel sci-fi speilet McCarthys USA. I dag er vi selv kollektivt skyldige. Straffen uunngåelig. Og naturen selv besørger skjærsilden. I Sunshine kunne vi kickstarte en sol som sluknet. Her er det helt motsatt.
Game over, menneskehet? Ikke helt. Englene kommer og henter noen smarte barn, behendig utvalgt fra MIT-miljøet, for å reise en ny menneskerase fra asken et eller annet sted der ute. Visualisert i airbrushet etstetikk som er nært beslektet med Aronofskys The Fountain. Tematisk nærmest klonet fra The Day The Earth stood Still. Med noen flere religiøse konnotasjoner, kanskje, men ellers klin lik.
Hvordan disse voldsomhetene fungerer i Knowing? Dårlig. Det å gjøre noe så entydig som jordens undergang forvirrende, kan virke håpløst vanskelig. Men Proays gir det et hederlig forsøk. Det starter ut som en skrekkfilm med blekt barnespøkelse nummer 12.569 i rekken. Etter førti minutter tar historien en like uventet som mislykket vending i retning av Final Destination-filmene: Svære, digitale, utpreget forutsette ulykker og en hovedrolle som ikke helt tilfeldig befinner seg midt i begivenhetens sentrum. Med det uunngåelige som moralsk ankerfeste. Så, etter ny førti minutter, skifter det igjen. Denne gang i retning av det episke prospektet som plakaten gir løfter om. Snodig struktur. Og altså dysfunksjonell.
La meg allikevel få dele mitt beste øyeblikk fra Knowing med dere; en filmteknisk pay-off som ikke gjør filmen bedre, tvert om, men tydeliggjør manusproblemene på en gøyal måte: Fra første scene satt jeg og lurte på hvorfor astronomiprofessor Nicolas Cage kjører rundt i en diger pick-up. Han er ikke typen til å ha garasjen full av verktøy. SUV, la gå, men pick-up!? Uforklarlig. Helt til langt uti filmen. Når mannen må stjele med seg en dør for å drive historien videre. Bilen blir et resultat av manus-teknisk nødvendighet. Som oppleves som behagelig fordi et mysterium får sin løsning. Om enn irriterende fordi løsningen viser at de som har skrevet denne filmen har gjort en slett jobb og ikke klart å koble historiens fremdrift og troverdighet i det hele tatt.
Men: Det visste jeg godt lenge før døra ble slengt på lasteplanet. Og dermed står det igjen som et lite høydepunkt og beviset på at det faktisk er en logikk til stede i denne filmen. Selv om historien gjør så godt den kan for å poengtere det motsatte.
