Thomas Cappelen Mallings gutteromsfantasier har blitt film, Treholt vår nye actionhelt og norsk film (ifølge Wall Street Journal) en gangbar valuta i Statene. Tre ting du muligens trodde aldri ville skje.
Der slutter også overraskelsene. For denne lille parodiske 90-tallsfesten byr på spektakulært få overrumplinger. Vel er dette et snedig påhitt, og hysteriet rundt fedrelandets mest mislykkede diplomat har nok av uutnyttet potensial, men her reduseres det alt for ofte til en dårlig unnskyldning for ukontrollert lek med 80-tallseffekter og forsøk på kontrafaktiske provokasjoner. Bare i få, heldige øyeblikk tar de oppmerksomheten vekk fra det som mild sagt ikke er det sterkeste vi har sett av filmplot. Treholt var dyrevenn og patriotisk kjemper (med a-endinger!) i Kongens ninjatrupp, mens CIA iscenesatte sovjetiske terrorangrep på norsk jord for å manipulere “de uvitende folkemassene”, som det noe banalt har blitt hetende. Galleriet er dermed bredt, og foruten Hans Majestet selv, i frydefull Trond Viggo-gestaltning, klarer ingen av karakterene å male opp et snev av personlighet, det gjelder ikke minst Treholt-Ousdal selv.
Og det tyder på at fokus har ligget et helt annet sted. Nemlig på å presse så mange absurditeter og så mye kaldkrigsfetisjisme inn på halvannen time som overholdet mulig. Og man veksler mellom følelsen av å være klinke edru på julebordet, og drita full på bussen på høylys dag. Sistenevnte fordi bruken av overvåkningskameraestetikk og andre pikselerte 80-tallskoloritter i actionscenene knapt gjør det mulig å få med seg hva som foregår.
Det blir derfor ingen vellykket hybrid mellom action og komedie, men en tv-mimende parodi som føles omtrent like original som en ny runde Lillelørdag, eller Monty Python på tomgang. Hvor gøy hadde det for eksempel ikke vært, om ninjane plutselig var fantastisk gode til å slåss, ikke bare tafatte i kjeledress? Eller om historien ble fortalt med samme iherdige oppfinnsomhet som er lagt i kost, mask og tekniske detaljer? For kreativt er det jo, og innimellom både noen frekke jump-cuts, snedige pay-offs og fornøyelige aukrustske oppfinnelser.
Man kan bare spekulere i filmcrewets idealer, men estetisk ligger dette nærmere The life aquatic enn den mer strukturelt beslektede Menn som stirrer på geiter, og jeg tør vedde på at Wes Anderson er en inspirator. Ikke nøvdendigvis et utmerket forbilde, når resultatet fort kunne ednt som Brødrene Dal uten brødrene Dal.
