Da Marius Holst fulgte opp den svært anstendige debuten Ti kniver i hjertet med Øyenstikker i 2001, trodde og håpet mange av oss at de syv årene mellom de to filmene var brukt til å stake ut en kurs. En kurs der det intense, ambivalente og ambisiøse kammerspillet med Bodnia, Bonnevie og Persbrandt bare var den første av en serie filmer. Der viljen til å dyrke et mer personlig, mindre konvensjonelt uttrykk tok over for den tradisjonelle, trygge og litt tungrodde stilen fra førstefilmen.
Men slik skulle det ikke gå. Ti år og to filmer senere står Øyenstikker igjen som et unntak; en vei som ble forlatt. Mens tilnærmingen fra Ti Kniver er hentet frem og dyrket videre. I Blodsbånd fra 2007. Og enda tydeligere i årets Kongen av Bastøy, der Lars Saabye Christensen til alt overmål er med igjen i manusavdelingen.
Og Marius Holst: Jeg er skuffet over deg. Og jeg forstår deg ikke! Hvorfor kaste bort talentet på å tråkke rundt i lysløypa når du er en av de få som har forutsetninger for å tverrstille skia og labbe inn i et mer jomfruelig landskap på jakt etter noe eget? Eller føler du virkelig at du er på rett spor? At Kongen av Bastøy er en viktig og riktig film? I så fall tar du dessverre feil.
Snaue hundre år siden: Unggutten Erling ankommer forbedringsanstalten på Bastøy. Han er fast bestemt på å rømme, og med en fysikk og fremmelighet som går utenpå resten av klientellet, blir han snart en helt på sovesalen. Og den store hodepinen for øvrigheta. Konfrontasjon blir uunngåelig, der Erling står steilt mot øyas kommandant i Stellans Skarsgårds skikkelse. Mens guttenes ordensmann, den snart ferdigsonede Olav havner i kryssilden. Sammen med de voksnes mann på gulvet; en lite trivelig husfar gestaltet av en som vanlig utmerket Joner.
Dette er rammen. Og spørsmålet er hva Holst ønsker å bruke den til. Hvis svar, antar jeg, er å fortelle en historie om moral, rettferdighetssans og mot i møtet med institusjonell urett. En svært tradisjonell fortelling om individets kamp mot systemet, om menneskets overlevelsesdrift og ikke minst Darwinistenes hodepine: Hvorfor hjelper vi våre medmennesker når vi er bedre tjent ved å la være?
En tematikk Holst lykkes godt i å tydeliggjøre. Det han derimot mislykkes ganske ettertrykkelig med, er den langt vanskeligere øvelsen det er å tilføre ekte menneskelighet og vitalitet til denne tekniske beskrivelsen. Med andre ord det som trengs for å ta filmen fra noe skjematisk over til det følelsesmessig engasjerende. Hva slags innsikt og hvilke observasjoner er det som rettferdiggjør at Kongen av Bastøy nå løftes ut av den såkalt sanne historien og over på lerretet? Det gir ikke filmen noe godt svar på.
Nå er det selvsagt mulig å si at dette er en god historie, ferdig med det. Problemet er bare at den ikke er god nok, i alle fall ikke slik den fortelles her. Filmkanonen er dessuten proppfull av bunnsolide fengselsfilmer om samhold, brutalitet og rømninger. For ikke å snakke om Gjøkeredet som på mange måter har patentert mange av grepene Holst/ Saabye Christensen velger å ty til. At på til i et format som er svært likt.
Ikke det at det er galt å kopiere noe vellykket. Det er bare det at Holst ikke er flink nok. Det å få en gammeldags film som dette til å fungere i 2010 er vanskelig, og krever regissører med helt unikt talent innen historiefortelling og enestående håndlag med mennesker. Det demonstrerer ikke Holst her. Og med en innledning og avslutning så utvetydig insisterende at de egentlig gjør selve filmen overflødig, ender dette opp som en ganske traurig affære til tross for bunnsolid teknisk arbeid og tidvis førsteklasses skuespill.
