Nei her er det bare å gi seg ende over altså. Kurt er skikkelig grusom, og filmen er en skikkelig godtepåsa. Erlend Loe kan kanskje anklages for å ha legitimert den avpolitiserte nittitalsnaivismen, ja sågar å ha idealisert den, men han kan altså ikke anklages for å skrive dårlige barnebøker.
Kurt er gift med Anne-Lise som er arkitekt. Han har tre unger (Bud, Bruse-Kurt og Tykke Helena), og jobber nede på havna. Kurt er ram med gaffeltruck, men når viktige doktor Petter flytter inn i nabohuset, med svømmebasseng og personsøker og det ene med det andre, ja da blir trucken liksom så stusselig for Kurt. En historie om klasse og status med andre ord, litt søttitalls nesten, men der f eks Labbetuss var lusen barnemoral i pedagogisk riktige jordfarger (innerst inne er alle veldig greie, og det er topp), er Kurt blir grusom vettug og kalibrert barnemoral (innerst inne er alle opptatt av seg selv, og det er kanskje ikke så topp), i befriende munnrapp stil.
Når Loe skrev Kurt-bøkene samarbeidet han som han ofte gjør med sin venn Kim multitalent-med-grace-og-pen- er-han-også-Hiortøy, som skal ha sin del av æren: Filmens visuelle utforming er avledet mer eller mindre direkte fra Hiortøys univers, og mange vil nok kunne ha glede av filmen ene og alene som en 3D-versjon av tegningene hans. Animasjonsselskapet Qvisten har for øvrig gjort et tegnefilmarbeid helt på nivå med gammel-Disney: Sammen med regissør Rasmus Sivertsen lar de musikk og stemmer blåse liv i bøkenes spinnville karakter, og alt svinger samme vei i reineste gesamtkunst-stil.
En film for store og for små altså - på klassisk manér. Lån et par unger og skuff ned på nærmeste kino, så blir du like og populær som norsk animasjonsfilm er i ferd med å bli i inn og utland. Grei og populær blir du, som den grusomme statsministeren blir det, i populære Kurt blir grusom.
Premieredato 31. oktober
