Det er ingen brannfakkel som her kastes inn i den slumrende debatten om lønnet hjelp i hjemmet. Men det er en koprimert kram sneball, av poengterte scener og replikker som utstiller en i bunn og grunn absurd samfunnsform.
Gode og onde erstattes av nyansert refleksjon over menneskers forhandling av systemet. Ingen repetitiv poengtering av klasseforskjeller, men av relasjoner, maktbalanser og vanskelige grenser. Mellom familemedlem og ansatt. Privilegert og ikke privilegert. Synlig og usynlig. Å være i den kjipe situasjonen der oppmerksomhet er den kapitalen man streber mest etter. I 23 år har Raquel vært hushjelp hos Valdes-familien. Ikke bare har hun manke som en kongepuddel, hun vokter territoriet sitt som en furten tispe, og spolerer alle familiens velmente forsøk på å ansette mer hjelp. Komikken er ikke ufrivillig, men den er mørkegrå.
Om mangel på egne familebånd ikke er forutsetningen for å kunne tåle jobben, er det i hvert fall en sannsynlig konsekvens av den. Da ender man gjerne som den bistre Raquel, låst i et temmelig ensomt mellomrom. I et klaustrofobisk studium formet av et kamera som for det meste kleber til Raquels fjes, profil eller bakhode, blir vi også låst til hennes univers, frem og tilbake mellom lakenvask og middagsservering. Raquels territorie blir et emosjonellt fengsel, antipatien til empati, og latteren til sukk. Så kommer Lucy…
