Leap Year er en film med så lite personlighet at den nærmest fremstår som konseptuel i sin forflatede tomhet. “Love is like Jazz”, heter det seg: “The same song a million times – in different ways”. Men romantiske komedier er mer som NRK P3: The same few songs a zillion times. In exactly the same way.
Frøken snupp, spilt av Amy Adams, hun tilknepte, spake nonna fra Doubt, gestalter kvinnen som har karriere, penger og fremgangsrik kjæreste. Men Luuuv!? Nja. Og da typen ikke frir, drar hun for å ta saken i egne hender og forfølger ham til Irland der det hver skuddårsdag (derav tittelen) er lov for kvinnsa å gå ned på kne. Men så popper det opp en halvskjeggete gæler, og det er duket for fornuft og følelser på eventyrøya.
Amy i hovedrollen sier at dette er en jentefilm, da hun ikke eier sjarm, talent eller sexappell – men har plenty med hverdagslighet og en sånn typisk SATS-trent langrennskropp som skaper misunnelse hos jenter og skuldertrekk hos gutta. Matthew Goode svinser rundt henne som en storøyd irsk setter, og kan alle triksene: Spill død, gi labb, rull rundt. Sånn mer eller mindre bokstavelig talt.
Om jeg tror disse karakterløse karakterene kunne blitt lykkelige sammen? Tja, hvorfor ikke. Uten at noe friskt menneske noensinne kommer til å bry seg en døyt om det – eller noe annet som skjer i denne filmen.
