Det kanskje mest slående med Legenden om Vaktuglene er hvor lik den er alle andre animasjonsfilmer for barn i alle aldre. Beveggrunnene og konfliktene er så velkjente at man nesten lar seg overraske over at de faktisk spilles helt ut. Ungugla Søren – noen burde utforske i hvilken grad dette er et vink mot Kierkegaard og i hvilken grad dette bør tas på alvor – er naiv nok til å tro på de mytiske Vaktuglene av Ga’Hoole, sagnomsuste for sine kampegenskaper og rettferdighet, og jammen får ikke drømmeren rett denne gangen også.
Hans (over)mot og håp kommer til nytte når han kidnappes av en fascistisk bevegelse med planer om ugleherredømme for den rene, sterke rase. Denne ondskapssjablongen er grei nok – den er ofte å foretrekke framfor psykologiserende forsøk på å “forstå” ondskap.
3D’en flyter dessverre litt ut i kantene i blant og virker noe nedprioritert i denne produksjonen. Kamp- og flyvescenene er originale og tidvis spektakulære – regissør Zack Snyder låner egne knep fra 300 og Watchmen, men dette er ikke en morsom film full av poppa referanser, som Shrek og Toy Story, dessuten er den svært lite ironisk. Da styrken og svakhet i stedet ligger i at den spiller på våre reaksjonære drømmer om å være den sympatiske helten i et eventyrland hvor rett og galt er enkle kategorier.
