JEG VIL JEG VIL MEN JEG FÅR DET IKKE TIL står denne stivbeinte 20-tallskomedien og roper. Ørkendronningen 2 hadde vært pirrende i forhold. At alle har glemt hva selveste Hitchcock fikk ut av dette markspiste materialet (Noel Coward) burde være hint nok.
Kort oppsummert: Vannkjemmet, ung brite presenterer sin gammelaristokratiske familie for sin utkårede: En glamorøs amerikansk kvinne som er litt for tøsaktig til å bli godtatt. Det går altså dårlig. Filmen skal liksom ta innersvingen på den stive britiske overleppa, men det føles like frekt som en fis i ensomhet. Halen på grisen i et vennskapelig lag. Og det har ikke bare med den manglende timingen å gjøre. Espen Skjønberg er festligere enn hele denne begredelige gjengen til sammen. Begrenset i utgangspunktet eller begrenset av den totalt påtatte dialogen og de direkte uhumoristiske forviklingene som manus har hatt å by på.
Den eneste relasjonen som kommer i nærheten av noe sjarmerende spoleres med et kjempekompromiss av en tango som gir medlidenhet med skuespillerne og ikke karakterene. Hva gjelder eleganse i filmen for øvrig, så er gladjazz-versjonen av Sex Bomb som sauser til lydsporet talende. Fy skam.
