En tidligere kollega ankom en gang en pressevisning, fastslo fluksens at han var “drittlei film om ammetåke og melkespreng” og durte hjem etter fem minutter for å trille ut en renstrøken ener på terningen.
Ikke utpreget profesjonelt, da det er en anmelders fordømte plikt å legge godviljen til. Hver eneste gang. Uansett sjanger. Selv om det kan kreve ekstrem prinsippfasthet. Som i Letters to Juliet, der en kolossal mengde klisjeer er kastet i en så vilkårlig og enorm stabel, at den minste konsentrasjonsglipp vil få hele sammensuriet til å rase sammen. Og det hadde jo vært deilig det, gi etter for hatet og la alt flyte fritt i et hav av søtladne solnedganger, sødmefulle kyss mellom vinrankene og annet sanselig, sydlandsk slagg.
Lett å hate, altså. Men den er ikke direkte dårlig av den grunn. I alle fall ikke så veldig.
Et amerikansk hønsehode med modell-look og et godt hjerte er på ferie i vakre Verona …. Forloveden, en voldsomt speeda Bernal, er mest interessert i råvarer til sin nye restsurant, og lar frøkna vannsmekte. Men under terracotta og travertin skjuler det seg flere såre kjærlighetsforhold, og vår venninne er snart på sporet av en gammel, men fortsatt het romanse helt utenom det vanlige.
Som skal forandre alle involverte for alltid, selvsagt, vi snakker jo ekte kjærlighet, da. Av den kraftigste, billigste sorten, den som selger ukeblader og pocket-bøker – og kinobilletter, selvsagt. Uendelig overfladisk og intetsigende, men – i motsetning til anmelderen innledningsvis – pro til fingerspissene, med dyp respekt for så vel kjernepublikummet som alle som har investert dollars i prosjektet.
For dum til å være bra, for god til å være dårlig.
