En film med britiske Brenda Blethyn inneholder som oftest minst en trøstende kopp te og tre grinesekvenser – hvis tårer synes å spre seg lettere blant publikum enn all verdens dråpesmitte.
Denne gangen er settingen terrorbombingen i London 2005; i et enkelt, nedstrippet drama mellom to foreldre som leter etter barna sine i restene av eksplosiva og kollektivtrafikk. Regissør Rachid Bouchareb åpner filmen så svart hvitt og politisk korrekt som et slikt tema overhodet kan tilnærmes, med scener av Falkland-enken Elisabeth på vei til den lokale kirken på Guernsey, der dagens preken handler om å be for sin fiende, mens den afrikanske muslimen Ousmane, i skogvokteren Sotigui Kouyates stoiske, svaiende tynne skikkelse vender seg mot mekka i et fransk trelandskap.
Begge mister kontakten med barna etter angrepet og drar til London for å finne dem. Det viser seg så at sønn og datter bodde sammen, elsket sammen, lærte arabisk sammen, en tanke som i første omgang synes uutholdelig for den britiske bondekona Elisabeth. Et gjennomgående irritasjonsmoment i filmens første halvdel er at hennes fordommer virker konstruert som et premiss i manus snarere enn realistisk motivert - ikke minst siden den afrikanske skogvokteren er så sympatisk at en nyfødt hundevalp virker truende i forhold. Foreldrene bumper også så usannsynlig ofte inn i hverandre at man skulle tro denne filmen var spilt inn i Drammen og ikke en metropol, men jaja; det viktigste er jo at de møtes såpass ofte at fordommene kan få anledning til å flasse. Og det gjør de til gangs – til man når et nivå der Blethyn kan briljere avvæpnet med sjarmen og si “Our lives aren't all that different” – men der samspillet mellom de to ytterst ulike menneskene i alle fall føles genuint.
Til tross for et noe stereotypt bakteppe begynner altså London River å funkle etterhvert, og finner omsider veien til hjertet - der Blethyn står klar til å åpne slusene.
