Dette er ikke feelgood av det fargesprakende slaget. Det grovkornete åpningsbildet over skulderen på en desperat sjåfør på vei i feil kjøreretning gjennom en rundkjøring, gir snarere forventninger om grovkornet "på bunnen" realisme. Men dette er filmen som med sin suicidale hovedperson vant selveste Gledesspreder-prisen i Haugesund i år.
Postmannen Eric Bishop er full av anger etter at han lot kjæresten i stikken med deres nyfødte datter for over 20 år siden. Nå er han selv etterlatt av sin nye kjæreste med to stesønner som ikke respekterer ham. Da det viser seg at den ene er i klørne på Manchesters verste gangster, når det bristepunktet. Innsauset i egen livsudugelighet, er Erics navnebror og store helt, fotballikonet Eric Cantona i fullformatplakat en mager trøst. Vips, så entrer den virkelige Cantona rommet, skjeggete og blid og med hverdagsfilosofiske betraktninger i fotballmetaforikk. Denne nye personlige rådgiveren får saker og ting til å skje med Erics pågangsmot.
Hverdagsrealisme ispedd magi altså, men på en ganske udramatisk måte. Det er også hverdagsutgaven av Cantona vi får servert; selvironisk og lett melankolsk. Den karikerte beundringen til Eric, spilt av tidligere The Fall bassist Steve Evets, underbygger den samme lekne omgangen med ikoner. Loach er åpenbart ute etter å la virkeligheten trenge gjennom fiksjonen i sitt valg av allerede karismatiske personligheter i hovedrollene. Nysgjerrigheten på typene bak karakterene gir udiskutabelt ekstra nerve. Det mest vellykkede ved filmen er likevel hvordan Loach, gjennom postmannen Eric, formidler et rørende budskap om samhold som ikke står tilbake for regissører som Mike Leigh eller Dardenne-brødrene i omsorgen for samfunnets slitere.
I Loach’ verden er Cantonas stolteste fotballøyeblikk en pasning framfor en skåring.
