En alternativ dramaturgisk formel går som følger: 95 % av filmen er uhørlig hvisking. De resterende fem et sammenhengende, gutturalt vræl.
Grepet er etterhvert så etablert at vi tar sjansen på å spoile litt: Opplevelsen av Los Bastardos er som å se en svært lang lunte brenne seg sakte mot en eske som vi antar er en bombe. Sjangerlogikken er at jo mer langdrygt ting er, dess sikrere er det at dette ikke er en blindgjenger. Og ganske riktig. Tiden snegler seg av sted. Ingen ting skjer. Ingen ting. Absolutt ingen ting … BANG! Og et pasifisert publikum vekkes av filmatisk springskalle rett i trynet.
Taktikken kan fungere storartet. Som i Bruno Dumonts Twentynine Palms. Der det mest påfallende (i tillegg til sjokkskadene hos publikum) er måten en lang serie tilsynelatende trivialiteter og banaliteter i filmen forut for klimaks, plutselig endrer karakter og får ny mening i retrospekt.
Los Bastardos på sin side er avgjort treig nok. Realisme? Tja. Er stillstand sannere enn bevegelse? Jeg vet ikke. Men det essensielle med trikset er uansett at eksplosjonen skal forandre noe. Helst alt. At all kjedsomheten forut blir tankevekkende i ettertid. Og i Los Bastardos er det ikke antyding av en slik pay-off.
Dermed er det plausibelt å anta at Escalante har sett et formgrep, likt effekten, men ikke maktet å hente ut det fulle potensialet.
