Tidligere i høst uttalte Liverpools Albert Riera at alle spillerne i klubben var hekta på Stieg Larsson. Og når du klarer å slå hull på fotballspiller-segmentet, kan du nesten ikke komme lenger som forfatter. Da er det på en måte bare analfabetene som står i veien for full dekning. Og det er denne suksessen Alfredson & co har satt himmel og jord i bevegelse for å melke tørr med to hastepremierer i 2009.

Luftslottet som sprengtes fortsetter der Jenta som lekte med ilden slapp; videre inn i dypet av folkehemmets svarteste kjeller – og til bunns i Lisbeth Salanders plagede sjel.

I en film som på en måte er en grei avslutning på en trilogi som nok vil bli stående mest som et prov på produksjonsteknisk høykvalitet i nordisk action. Dette er et pent produkt. Ikke minst med tanke på at det har vært arbeidet hva remmer og tøy kunne holde for å treffe markedet før garderobene på Anfield igjen preges av News of the World.

Men noe gikk tapt i brennhasten. Og for meg er (som ofte ellers) skrittet fra tett, rått og håndfast til storpolitisk konspirasjons-bonanza, noe problematisk. Stockholm har mutert til en blanding av Hoovers Washington og Gotham City. Maktmisbruk og superskurker. Og dermed slutter også Salander å være en ekte person. Først som kusina til Jokeren i Jenta som lekte med ilden. Før hun nå fremstår som en like troverdig arvefiende til Mad Max som svenske embetsmenn. Et sørgelig endelikt for det som kunne blitt et av nordisk films mest interessante karakterportretter.