Fenomenet Gérard Xavier Marcel Depardieu har snaue 200 filmer på CV’en, et snitt på over tre i året fra dagen han ble født. Som en egen institusjon i fransk film surfer han stort sett på å være seg selv og leverer til middels +. I en filmindustri som i likhet med sin kollektive hovedrolleinnehaver produserer på høygir men sliter med å gjenoppfinne seg selv.
Mammuth er slik sett et langt steg i riktig retning for både Gérard og nasjonen som sådan. I rollen som Serge Pilardosse ser han ut som den franske fetteren til Mickeys Wrestler og marker en betimelig erkjennelse av anselig alder – men samtidig løftet om sen blomstring og en god vei videre. Filmen starter med at Pilardosse pensjoneres, og elegant timet til dagens brennaktuelle agenda fra fransk politikk, er det et spørsmål om trygd som sparker historien i gang: Serge har jobbet hele livet uten å kny – men også uten å hanke inn attester og prov. Så for at det skal bli mat på bordet, må underskriftene på skranken. Og så legger vår mistilpasse mann ut på landeveien: For å sikre fremtiden ved å gjenåpne fortiden.
Denne rammen – og det ultratypiske Depardieu-gjør-slack-fransk-komedie-bildet på plakaten – varsler enda en safe og sidrumpa film for bare de aller mest frankofile. Men Mammuth gjør skam på fordommene og vel så det. Da det snart viser seg at både vår mann Pilardosse og hans tidligere bekjentskaper er ganske uforutsigbare og tidvis uforlignelige skapninger. Og ord og handlinger som i førstningen virker søkte og aparte, danner i løpet av filmen et forfriskende, overrumplende og helstøpt univers.
Feelgood for feinsmeckere
