Vemmelse 1. Å se Man on Wire, er litt som å høre noen skryte uhemmet av noe du over hodet ikke mestrer, som for eksempel klatring. Klatrerentusiasten sier: Klatring – det er selve livet det, det er filosofi det! Og du har liksom ikke noen mulighet til å protestere, med mindre du gidder å være den sure dilettanten som aldri kan skjule sin vemmelse for folk som er bedre enn den sure dilettanten.
1974. Dette er en dokumentarfilm om den gangen linedanseren Philippe Petit ikke for sitt bare liv kunne la være å spenne opp en line mellom de to (daværende) tårnene på World Trade Center i NY. Det var illegalt, selvfølgelig, og krevde et stort, ivrig, linedanser-elskende mannskap og ditto planlegging. Etter mye att og fram, med massiv og destruktiv selvoppofrelse fra alle involverte, får Philippe Petit endelig sette verdensrekord i selvrealisering der oppe på snøret sitt. Baksiden av alpelua er at vennskap ryker, og folk blir utvist fra landet i hopetall, så til slutt er det bare linedanseren som koser seg.
Vemmelse 2. Klissete musikk på alpeluefest til tross – en får fort mistanke om at dette helt uakseptabelt selvopptatte Philippe Petit-mennesket har et poeng: Det ser bra ut å gå på den lina. Det ser ut til å være selve livet, det. Før du veit ordet av det, sitter du der i kinomørket og gisper etter frihet du også.
