Her glider vi ned mellom de to berømte stolene igjen: Er du skikkelig glad i ballett, får du noen hardcore dansescener, men de er for glimtvis og for få. Bryr du deg mindre om dansen, men for eksempel om forholdet mellom øst-vest, Kina-USA anno 1980, får du en illustrert, men noe grunn, øyenvitnefortelling.
Dette er nemlig den i overkant heroiske og rosenrøde biografien til den kinesiske balletstjernen Li Cunxin – født av fattige bønder i Shandong-provinsen, men utplukket til Fru Maos legendariske ballettskole, og siden til Houston-balletten, Amerika og verden. Lis reise fra null til hundre blir dermed samtidig et sprang fra kommunistisk hjernevask til den amerikanske drømmen, fra dress til dongeri, fra askese til materialisme. Og tankevekkende er det å se bildene av en uskyldig og storøyd kineser lande i Texas 1982, et konsumsamfunn med speilblanke skyskrapere som til forveksling ligner Beijing 2010.
Kontrastene mellom øst og vest var (og er) naturligvis både fundamentale og overflatiske, men her blir det litt mye av mannens første møte med Pepsi, minibank og blendere, og litt lite refleksjon over ideologi og kulturell fremmedgjorthet. Om det er Lis egen biografi eller regissørens feighet som styrer helt unna politikken, skal jeg ikke ha sagt, resultatet er uansett at det kvernes banaliteter ut av en livshistorie som utvilsomt rommer ganske mange interessante konfrontasjoner. Både kunstnerisk, personlig og politisk. Debutantskuespillet til ballettdanser Chi Cao er ganske utrolig – ordløst, stammende, kroppslig, troverdig. Det redder ikke visa, men tåler du stramme rumper og menn i tights, får du i det minste rikelig valuta.
