Snakkende firbente og inderlige utpenslinger av vær-deg-selv-ideologien har funket for Disney i ni av ti tilfeller. Og kanskje derfra har Regency hentet inspirasjonen til å transformere den koselige lille tegneseriestripa om en klossete Grand Danois til oppbyggelig og karakterstyrkende familieunderholdning som sikter omtrent like bredt som en vannspreder.
Og nå kan man kan jo så mye med data! Ordentlige hunder som danser, styrer og snakker i vei. Med en suppe kokt på high school-såpe, familiesåpe, litt Tom og Jerry destruksjonskomedie, og litt prompevitser (bokstavelig talt), har dette likevel blitt et klinisk sjarmefritt produkt. Mulig slap-sticken appellerer til Teletubbies-segmentet, men den messende outsiderproblematikken sladrer om at ambisjonen har vært annerledes.
Tegneserien om Marmaduke ble unnfanget på 1950-tallet, og ille er det hvor lite som er gjort for å modernisere bildet. Far forsørger familien, mens mor er hjemme og rydder. Og ikke fordi jeg vil fråtse i politisk korrekthet, men de kulturelle stereotypiene er nærmest like arkaiske – herunder en guacamolespisende latinokatt og gjenglederens håndlangere dubba med “innvandreraksent”.
Filmen vises kun i en versjon hvor alle har norske stemmer, bikkjer som folk, og det flate lydbildet er en selsom opplevelse som får meg til å tenke på Tøydukke Anna med en rar og ny lengsel. Da er det meste sagt.
