Animasjonsfilm har et stort konkurransefortrinn: Den grenseløse muligheten til å fremvise akkurat hva det skal være, på hvilken måte det skal være. Blot underlagt en enkel begrensing: Opphavsmannens fantasi og skaperkraft. Og da er vi allerede ved kjerneproblemet i Mary & Max.
Uhumskhetene starter med tittelsekvensen; en helt plain gjengivelse av et helt plaint boligstrøk. Med noen ordinære hustak og ditto gateløp, toppet med to joggesko over en telefonleding. Og da får jeg angst. Et enkelt tablå som dette krever i stop-motion omtrent to årsverk. Lagt ned for å gjenskape noe du kunne fanget ved å stikke kamera ut av vinduet og skyte i blinde i 10 sekunder. Mary & Max er fra første bilde blottet for spontanitet, nyanser og innfall, og antyder at Elliot burde valgt å bruke nerde-genet sitt til å male Warhammer 40000-figurer eller gjøre annet puslearbeid som ikke reduseres ved fravær av forestillingsevne.
Resten av filmen brukes til å sementere dette inntrykket. En sånn passe sann historie om to brevvenner på hver sin side av kloden. Han er gammel, hun ung. Forent i ensomhet og skjebnens tilfeldigheter.
For at denne tynne intrigen skulle blitt god som spillefilm, måtte ideen vært utvidet, foredlet og fått liv av finstemt skuespill. Her forsvinner alt dette, da tiden har gått med på en møysommelig rekonstruksjon av en slags redusert virkelighet: Verden slik vi kjenner den, bare uten masse ting. I all hovedsak de interessante.
