Jeg har aldri blitt utsatt for vanntortur i sin opprinnelige form, men innbiller meg at åndenøden og de distinkte kvelningsfornemmelsene må være ganske like de Maskeblomstfamilien frembringer. Så forpint smertefullt som noe kan være uten at det blir fatalt. Allikevel anbefaler jeg opplevelsen, da den gir en svært tydelig demonstrasjon av mange typiske og lite flatterende tendenser i norsk film akkurat nå.
Oslo-vest på 60-tallet. Vi møter outsideren Adrian og hans nærmeste familie. Som lever et liv i materiell velstand samtidig som desperasjon og undertrykt angst lyser ut av øynene på alle mann, og vi forstår umiddelbart at her er det noen som på et eller annet tidspunkt har sveiset fast lokket på trykkokeren og gått fra plata på lav varme.
Som mange vet, er dette en adapsjon av en Saabye-Christensen roman. En dom over ham og ymse folkekjære forfattere skal jeg ikke komme med. Men fra et filmperspektiv kan vi fastslå at regissør Næss men sin naive og blokkbokstavlige tilnærming har en egen evne til å bringe frem det aller verste i dem.
Maskeblomstfamilien er fortalt i en skoleflink poetisk-realistisk stil, og filmen oppleves som å entre en verden hvor absolutt alt er pakket inn glad-pack. Glatt, skinnende og stramt. Men uten mulighet til pust eller bevegelse. For å forsterke dette inntrykket er utvelgelsen av scener, ord og handlinger ekstremt insisterende, slik at det til enhver tid er tindrende klart ikke bare hva skuespillerne ser på, tenker og føler. Men også nøyaktig hvordan vi skal se, tenke og føle om det. Hvilket sjelden er interessant, men enda mindre enn vanlig her, da handlingen aldri rommer utfordrende elementer eller en kompleksitet som kunne forsvart en slik strategi. Sistnevnte vil sikkert mange prøve å argumentere mot, men slik jeg ser det, er det ingen forstyrrende elementer i årsak-virkingen her: Adrian har en sum av erfaringer. Som avstedkommer en serie handlinger. Full koherens og ingen ting å lure på.
En veldig flat fortelling som kommer i en like problematisk form: Hvis man først skal drive med symbolikk, får man satse fullt og helt på det, ikke skvise den ene metaforen mer svulstig enn den andre inn i noe som skal forestille et virkelig liv. Hver replikk, hver handling, hver tildragelse serveres som filosofisk imperativ Ibsen verdig. Og reduserer alle deltagerne til døde talerør for en større idé. Hvilket er ok - om regissøren er bevisst på at det er det han holder på med og rendyrker konseptet.
Hvilket Næss er usedvanlig langt fra å gjøre. Jeg får i stedet inntrykk av at han forsøker å fortelle en medrivende historie om en familie med en mørk hemmelighet. Hvilket er fullstendig mislykket, da denne familien aldri kunne levd og deres entydige og postulerte formål ikke er kompatibelt med verden som den er: Overforklarende, pompøst, anstrengt og blottet for vilje til å stille spørsmålet: Hva er essensen her – og hvordan kan jeg best mulige formidle den gjennom filmmediet.
I stedet har man nok tenkt følgende: “Her er en bok jeg liker, la meg gjenfortelle den som film”. Og beklager så mye, men slik blåøydhet bør vi ikke la folk slippe unna med mindre de har prov på usedvanlig intuisjon når det gjelder å raffinere sine visjoner som lys på lerret. Og det er ikke akkurat noen passende beskrivelse på Petter Næss.
Et poeng over null som et klapp på skuldra til skuespillere tekniske avdelinger som sikkert har gjort akkurat det de ble bedt om. I enda en sørgelig forglemmelig norsk film.
