T-baner går i fort film. Folk dør i sakte film og skyter både i stillbilder, sakte- og fort film. Tony Scott overanstrenger seg for å gjøre dette kaprerdramaet kult og spennende. Antagelig fordi innholdet ikke er i nærheten av å trigge noe som helst.
John Travolta er skurken. Han kaprer en t-bane i New York og sier fuck, fucking og motherfucker. En god, gammeldags bag med masse kontanter må til for å slutte fred. Denzel Washington sitter i metroens kontrollsenter. Han blir tilfeldig dratt inn i sentrum for begivenhetene og sier “You don’t have to do this”. NYPD er klønete og Washington må gjøre alt selv. Han er den eneste som forstår noe som helst, fordi han er et menneske og gjør ikke alt mekanisk etter en bok med punktlister.
Dette er en nyinnspilling av originalen fra 1974, og det mest interessante med filmen er hvordan man kan samle et stjernelag til roller som middelmådigheter gjør like godt. “Påkostet” er et dekkende begrep. For hva er egentlig formålet med nyinnspillingen? Å vise at ikke bare fly, men også t-baner kan kapres? At stjerner som Travolta, Gandolfini, Turturro og Washington kan si ja til stereotype rolletolkninger i én og samme film? Eller blir den rett og slett til fordi vi aldri blir lei av å drikke oss fulle lørdag, for så å bearbeide skallebanken med hamburger og meningsløs action søndag? Filmen er uansett glemt mandag.
