To timers upolert, bootleg musikkvideo med låter alle har hørt tusen ganger før. Filmmateriale som aldri skulle vært vist, YouTube-klippet fra helvete. Som grunnet hovedpersonens bortgang ble sendt gjennom produksjonssystemet i ekspressfart, fri ferdsel gjennom alle kvalitetskontrollposter, slik at hyklere med krokodilletårer kan smi mens liket er varmt? Ja, kanskje. Men samtidig: Det kunne vært så fryktelig mye verre.
Som de fleste vel har fått med seg: Det var nå noe ganske spesielt med Michael Joseph Jackson. Vi behøver ikke gjenta superlativene her, egentlig. Men fastslår at det å befinne seg i selskap med forrige århundres egen Wolfgang Amadeus er en opplevelse helt utenom det vanlige. Musikalsk sett genial til det siste. Personlig så eksentrisk at det bare er å gi seg ende over. Og det er jo påfallende å se hvor intakt han var i en alder av femti; fysisk og psykisk. Like skrullete, like fenomenalt talentfull.
Hadde mannen overlevd de femti planlagte konsertene, hadde det sikkert også blitt en film. Sannsynligvis ganske lik Elvis Presleys legendariske That’s the Way It Is, som vi jo må gå ut fra at det hintes til i tittelen her, et lite blunk sånn kongene imellom. Og det at Jacko ikke fikk noe ferdig show å filme, gjør egentlig ikke så mye. Det skisseaktige preget bare understreker gudegavene til hovedpersonen – og de avsindige talentene til bataljonen av musikere, koreografer, teknikere osv.
DETTE KUNNE GÅTT SÅ UTROLIG GALT
Filmen åpner rett nok innmari skummelt der gråtende dansere intervjues – ikke tårevåte fordi Michael har daua, men av den enkle grunn at de i det hele tatt er sluppet inn på audition. Og man tenker at her skal det ikke spares på løksaften. Men, heldigvis, etter dette anslaget er det bare sang og dans. Sammenklipt av en tre-fire øvelser, ispedd litt nyinnspilte videosekvenser. Underveis er det diskusjoner av detaljer, småterping og Michael selv som gir sine instrukser. Det høres kanskje ikke så gøy ut, men det er faktisk topp underholdning. MJ er så utenfor alle menneskelige kategorier, at hver gang han åpner munnen er det som om døren inn til en annen dimensjon åpnes på gløtt, og vi ser inn i et univers der vanlige kritiske målestokker kommer til kort. I sannhet noe av det mest spesielle menneskerasen har frembrakt.
Og det må understrekes igjen: Filmen er gledelig måteholden. Med tanke på hva som er skrevet og sagt etter 25. juni, er det ikke vanskelig å tenke seg hvor fryktelig, forferdelig galt dette kunne gått. Her nevnes ikke dødsfallet med et eneste ord. Alt vi ser, er vår tids største artist varme opp til det som skulle bli et formidabelt come-back. Og med tanke på det som skjer på scenen, er det lett å tenke seg at det ville kunnet stjele overskrifter, dødsfall eller ikke.
Slik makter This Is It å få det til å fremstå som om Michael Jackson døde på toppen av sin karriere. Og et bedre epitaf i filmform kunne han ikke ønsket seg. En hyllest til mannen som viser ham som han var, uten glansvask, glorie eller gråtekoner.
