Vi har allerede sett at Jeunets ømhet for sære, sjenerte originaler er utrettelig, og her fortsetter han å bruke filmmediet som en unnskyldning for å kjede alle sine sære innfall sammen og kolorere det med en eksessiv gultonet palett og andre eksentrisiteter. Men vekk er den kvelende romantikken og skjebnedramaet fra Amelie og En langvarig forlovelse. Og vier nærmest tilbake ved galskapen fra Delicatessen. Det er et heldig valg.
For det betyr at Jeunet heller har brukt energien på å perfeksjonere den visuelle komikken, og selv om han kunne jobbet litt mer med impulskontrollen, er dette mest av alt en elegant strøm av oppfinnelser, prosjekter og tilfeldigheter som henger sammen på de fornøyeligste vis. Bazil, vår beskjedne helt, lever med en kule i pannebrasken, men finner selskap på skraphaugen sammen med en gjeng utskudd med merkelige ideer, unormale kroppsfunksjoner og andre lyter.
Det bisarre eventyret tar form når Bazil får med gjengen på en intrikat sabotasje av virksomheten til et par ondsinnede våpenfabrikanter, som blant annet er ansvarlige for farens død i en landmineeksplosjon. En hevnaksjon som når Rube Goldbergske dimensjoner. Litt tegneserie, litt MacGyver, men med en ikke helt ubetydelig politisk snert, som blant annet påminner oss om at Frankrike rager stolt blant verdens største våpeneksportører.
Men mest av alt er dette en ren feiring av skapergleden.
