Noe skuffende gjør Van Sant portrettet av homoikon og martyr Harvey Milk til en nok så tradisjonell dramadokumentar. Som om virkeligheten har vært for stor og viktig til at han har våget å legge sin hypersensitive stilsignatur i mellom. Nå er heldigvis verken 70-tallets homoaktivistiske oppvåkning eller karisma av Milks format noe dårlig utgangspunkt for å lage bra film. Og når Sean Penns rolletolkning av Milk i tillegg er Oscarmoden, tidskoloritten eksemplarisk og fakkeltogscenenene storskala, er det ikke fritt for at det strammer litt i gåsehuden. Selv om dette i bunn og grunn er den store amerikanske heltefortellingen:
På sin 40-årsdag våknet Milk til erkjennelsen av at han ikke hadde gjort en ting han var stolt av i hele sitt liv. I 1978, under ti år senere, var han valgt inn i San Franciscos byadministrasjon, og den første åpent homofile politiker i USA. Fra rådhuset rakk Milk å mobilisere mot heksejakten på homofile lærere, før han etter et knapt år endte livet med fem kuler fra en bitter politisk motstander i kroppen. En skygge på dette filmiske minnesmerket over “mannen som endret verden” er lovendringen i California, som i fjor fratok homofile retten til giftemål. En betydelig større grunn til å riste på hodet, tross alt, enn det faktum at Van Sant har laget en mainstreamfilm.
