Det mirakuløse beskrives gjerne med størst effekt gjennom hverdagslige fraser og nedtonte vendinger. Og det er ikke umulig at Jessica Hausner hadde “less is more” på en gul post-itlapp klistret midt på skjermen under hele skriveprosessen av Lourdes. En erkjennelse som heldigvis ikke avstedkom den vanlige feilkonklusjonen at “lite spektakulært” er synonymt med “fritatt for struktur og bearbeidelse”, slik tilfellet altfor ofte er i filmer som skal beskrive det veldig store gjennom det lille og stille.
I stedet byr Lourdes på en behersket, elegant og poengtert dramaturgi, komplettert med et rikt og gjennomarbeidet rollegalleri. Ingen symbolisme eller svulstigheter, takk Gud, og tonen holdes akkurat så lavmælt som det sømmer seg i sakrale omgivelser. I en film som er nødvendig langsom, men heldigvis ikke stillestående.
Vi møter MS-rammede Christine som er lam fra halsen og ned. Sammen med mer eller mindre syke reisefeller er hun på pilgrimsferd til Lourdes i Pyreneene; motivert like mye av generell ensomhet som glødende gudetro. Men, som den norske tittelen ublu indikerer (originalen nøyer seg med “Lourdes”): bemerkelsesverdige hendelser er i emning åkke som.
I en film som altså handler om opplevelsen av det utrolige; i så måte en veldig konkret beretning om en syk kvinne som blir helbredet. Men om det er Guds inngripen, kjærlighet eller tilfeldigheter, forblir uavklart i den forstand at forklaringer av alle slag overlates til publikum. Hellig vann og helgener til tross; det er ikke noen reklamefilm for Engleskolen vi er vitne til. I stedet forblir Lourdes en svært human og menneskelig film med en vakkert artikulert åndelig overbygning.
Så hvis du i løpet av høytiden skulle få behov for å plukke 3-D brillene av nesen og åpne øynene for en filmfortelling som forsøker – og langt på vei lykkes i – å si noe meningsfullt med direkte relevans til den pågående festivitasen, er dette et glimrende alternativ. I en utrolig presis og opplagt begavet film som til alt overmål er riktig underholdende.
