Sam Rockwell er en av de mange B-skuespillerne som lusker rundt i årevis og venter på sin sjanse til den bærende rolle. Og jubel i stua til familien Rockwell når Sam får fingrene i et manus som ikke bare sikrer ham én, men hele tre hovedroller i samme slengen:
Månen, nær fremtid. Månestøv har løst energikrisen, men Lunar trenger en mann til å vokte virksomheten der oppe. Alt er golden, men tre dager før vaktskifte kræsjer Sam måne-SUV’en. Og våkner opp igjen på rombasen med hodet fullt av løpske deja-vus.
Dermed er utfoldelsen av en typisk god sci-fi i gang. I alle fall var den nok det på idéstadiet. Grublende mennesker og snakkende maskiner pluss dagens twist: Møtet med seg selv i døra og kloneproblematikk som dreiepunkt. I en film som på en måte viser noen interessante sider ved Hollywood. Hvorfor har alle storfilmer fem produsenter og like mange manusforfattere? Fordi det ofte hjelper. Moon er på sin side produsert av Liberty Films UK. Navnet skjemmer ingen. Men kunstneriske vyer har sin pris.
For dette fremstår som noe veldig uferdig og tynt i alle ledd. Regi: Halvparten av dette kunne vært klipt rett ut. Manus: Det å finne ut at du er en klone, at hele livet er løgn og bedrag, bør kunne gjøre at den del grams helt fra bunnen i den dype menneskesjel-gryta, røres opp. Men her er det bare forsiktig plasking med en teskje oppi snerken. Og skuespill: Arme Sam! Tre hovedroller ble to og en halv for mye.
