Forestill deg en lekker dag på en stranda. Du ligger og veier for og i mot noe som føles som et viktig valg, og får plutselig en idé av kosmologiske dimensjoner – en universell forståelse som bare må tegnes ned før den glipper. Du risser som besatt i sanden, men akk, bølgene (tiden og den helvetes evige runddansen av årsak og virkning) visker ut tegnene om og om igjen – til du sitter oppgitt i strandkanten og ser solen gå ned i den rosafeite smogen av alt som ’bare-ble-sånn’. Du kan forestile deg dette, eller du kan tilbringe to timer i kinomørket med “Mr. Nobody”: en kvasifilosofisk smørje av stringteori, timetravel, fantasy og surrealisme, blandet med dynger av nostalgisk teenlove og ekteskapelig misére så klassisk at vi begynner å grue oss til resten av livet. Meningen er visst det motsatte, at vi skal forstå at uansett hvilke valg vi foretar oss vil de etterhvert oppleves som, ja, livsviktige og riktige.
Ekstrem eksistensiell tematikk på film resulterer gjerne i eksperimenterende fortellerteknikk og påfølgende helspent rabiat forhold til tid og rom. Hvilket kan være gøy dersom det skaper Lynche-stemning eller et aldri så lite a-ha, som i Memento, The Matrix, The Fountain, Synecdoche, New York eller en drøss av franske filmer fra 60-tallet. Her får man bare den irriterende følelsen av at noen prøver å imponere deg. Mr. Nobody er kort sagt en lekkert utført øvelse i foto og cinematisk tekno, klippet ned til helvetet det er å overhøre fem passe smarte fjortisjenter snakke i munnen på hverandre om den absurde festen ingen husker noe fra. Og mens vi er inne på det overfladiske: Jared Leto. “ Nå er han ung. Nå er han pen. Nå er han sminket gammel. Nå er han ikke pen”. Og særlig dypere kommer hverken han eller “Mr.Nobody”.
