Svekkes en radikal filosofisk avhandling om den trykkes på svindyrt, superglossy papir? Med en fancy font det kostet millioner å spesialutvikle? Ikke i seg selv. Men det får oss jo til å lure: Hvis noen vil betale for så råflott innpakning: Har de ikke ønsket å påvirke innholdet også? I alle fall utformingen av argumentet? En forenkling, slik at så mange som mulig investerer tid og penger i produktet?
Sagt på en annen måte: Er det mulig å bruke Hollywood-maskineriet til å lage film som har andre kvaliteter enn det rent underholdningsmessige? My Sister’s Keeper får meg til å tvile på det, slik bransjen fungerer i dag.
For alt peker mot at Cassavetes har villet lage en svært moll-stemt, ukommersiell og ganske ambisiøs film. Om hvordan en tenåringsjentes fåfengte kamp mot blodkreften tærer på hele familien hennes. Kjernehistorien er søsterens: Et prøverørsbarn spesialdesignet for å være donator. Og som i en alder av elleve er så lei av å være familiens delebil, at hun i beste amerikanske ånd går til sivilt søksmål for å få igjen herredømmet over egen kropp. Men også farens, morens og brorens tilværelse behandles grundig. I en serie tilbakeblikk, betegnende hverdagsepisoder og ymse tildragelser rundt den noe bisarre rettsaken som er under oppseiling. Alt sydd sømløst sammen med kløkt og presisjon.
Melodrama mot sin egen vilje
Det er ikke noe banalt i dette, men My Sister’s Keeper er allikevel blitt et billig melodrama, tilsynelatende mot sin egen vilje. Musikken høres ut som den er spesialskrevet av Aldous Snow. Kamerateknikk og billedutvalg ser ut til å være direktekopiert fra en amerikansk livsforsikringsreklame. Og det er synd og skam, for under dette laget av salgsfremmende vernisse, er det langt mellom klisjeene. Sammenlignet med ting vi her hjemme liker å betegne som realisme, typ så här Fridtjov Såheim i Sammen, er dette uendelig mye mindre stereotypt. Det som sies i My Sister’s Keeper er verken entydig eller overfladisk. Verken fra regissør eller skuespillere.
Men allikevel. Når det hele tvinges inn i en såpeglatt tvangstrøye av totalt overflødige dramaturgiske grep, måkeskrik, solnedganger, overforklarende voice-overs og en rekke andre kontraproduktive påfunn, ja, da ender det opp med å bli en dårlig film allikevel.
Det er en kjent sak at amerikansk komedie à la American Pie alltid kommer i en mindre klippet, barskere versjon i Europa. Og jeg tror det er på tide at man gjør det med all film fra Statene. En neddummet versjon for kjernepublikummet av hillbilly'er. En annen for oss på andre siden av Atlanteren. Innenfor slike rammer, ville My Sister’s Keeper blitt en god film. Nå er den ikke det.
