En ung britisk mannsstemme høres over bildene av engelsk natur. Fra diksjonen og klærne alene, er det ingen overraskelse at den unge mannen kommer fra en distingvert britisk familie som sannsynligvis bor i naboslottet til Downton Abbey. Vi er i England i året 1956, den unge herren er Colin Clark, nylig uteksaminert fra Oxford universitetet. Colin går imot familiens forventninger i det han forteller dem at han vil jobbe i – skrekk og gru – filmbransjen. Ved hjelp av sin fars mange kontakter klarer han å klore til seg jobben som løpergutt i filmen The Prince and the Showgirl.
Marilyn Monroe på sin side befinner seg i fremmede omgivelser og er den komplette motsetning til Sir Lawrence Olivier, mannen som har regi på den nevnte filmen. Det er en vakker, men frustrerende dans som dannes mellom den etablerte film- og teaterskuespilleren Olivier og det følelsesstyrte talentet Monroe. Olivier blir presset til bristepunktet når Marilyns enorme følge til enhver tid skal verne om denne skrale blomsten, og hans rolle som regissør undergraves fullstendig.
Det er vanskelig å kjenne igjen Monroe i de ydmykende sekvensene hvor filmen spilles inn, på samme måte som Oliviers patenterte tålmodighet og profesjonalitet heller ikke er til å spore. Men hva annet kan man egentlig regne med når to så forskjellige personligheter skal prøve å jobbe sammen i en tid hvor den britiske skuespillertradisjon er på kollisjonskurs mot den amerikanske tolkningen av Stanislavskijs metode?
Marilyn Monroes naturlige talent og tilstedeværelse havner imidlertid i bakleksa når My Week With Marilyn heller handler om hennes skrale følelsesliv og depressive tendenser. Colin Clarks vennskap til skuespillerinnen får ut det beste i henne. Marilyn lyser opp lerretet for oss når hun danser og fryder seg i den engelske naturen med den yndige unge gutten halsende etter henne; hans valpeøyne tryglende om å bli elsket like mye som de elsker. Som filmens tittel tilsier, får ikke Colin mer enn en uke, men denne uken forandrer ham for alltid. Han blir brått voksen og må for første gang plukke opp igjen bitene av sitt knuste hjerte.
Grunnen til at denne Colin står for fortellerstemmen i filmen er opplagt, men den fremstår dessverre som uinteressant og kjedelig. Framtiden hans som filmskaper er spennende, men hans framtid er ikke annet enn en aperitiff i sluttsekvensen. Ideen her er god og skuespillerne er perfekte i rollene, men klønete fokus fra Simon Curtis og et overflatisk manus av Adrian Hodges står ikke i stil til Marilyn Monroes fantastiske mangfoldighet.
Siren Løkaas
Premiere: 13. januar
