Kvinner over førtitre uten Streep som etternavn får tynt med rolletilbud. Derfor er det ikke underlig at flinke skuespillerinner selv går i bresjen for å stable prosjekter på beina. Ført i pennen og produsert av dem selv, med en tittelrolle som tilfeldigvis passer som hånd i hanske for ei skarp dame over sin første ungdom.
Emma Thompson dro trikset allerede 1995 med manus til Ang Lees formidable Fornuft og Følelser. Som sikret henne både screenplay-oscar og drømmemann (for de som ikke kjenner den pikante historien: hun droppa Kenneth Brannagh og kroka Mr. Willoughby!) Så hun kan hvis hun vil. Men Nanny McPhee kommer aldri til å avlede lignende triumfer.
2. Verdenskrig: Tre lortete bondeunger får besøk av fiine søskenbarn fra London. Bråk og kaos følger. Far er i felten, mor avmektig. Men ut av det blå kommer et myndig kvinnfolk med etikk på timeplanen og en tryllestav som ville blåst så vel Hitler som Gandalf og Saruman rett til skogs.
Men verdens fremtid nedprioriteres til fordel for barneoppdragelse. I en film som paradoksalt nok feiler mest der man skulle tro hun ville heve seg over hopen: Dette er tradisjonelt britisk + solid Hollywood. En combo begge parter taper på, da det som burde kunne blitt riktig koselig og spektakulært i stedet oppleves stivt og glorete.
